Jeg lovsynger deg, Gud, vær ikke taus!
Slik åpner David sin fortvilte salme (109) Det virker nesten som om han ikke har tid til den obligatoriske lovsangen før han kaster fram sin klage...
2 For lovløse og svikefulle åpner sin munn mot meg.
De taler til meg med løgn på tungen,
3 omringer meg med hatefulle ord
og strider mot meg uten grunn.
4 Elsker jeg, svarer de med anklager.
Likevel ber jeg.
5 De gir meg ondt for godt,
hat for kjærlighet.
Jammen hadde han grunn til å klage! Tenk at den fantastiske kongen kunne oppleve denne typen motgang? Det ble rett og slett for tøft, selv for kongen. Og følelsene renner fullstendig over (v.6-20) der han roper til Gud;
8 La hans dager bli få
og en annen overta hans oppdrag!
9 La hans barn bli farløse,
hans kone bli enke!
10 La barna flakke omkring og tigge,
gå tiggergang fra ødelagt hjem.
11 La en långiver ta alt han eier,
fremmede plyndre frukten av hans strev.
12 La ingen vise ham miskunn
eller vise nåde mot hans farløse barn.
13 La etterkommerne hans bli utryddet
og navnene strøket i neste slektsledd.
20 La dette være Herrens lønn
til dem som anklager meg
og taler ondt om meg.
Jeg tenkte når jeg leste dette, at salmisten ikke hadde møtt Jesus som menneske - han som sa i Luk 6;27 "Elsk deres fiender, gjør vel imot dem som hater dere, 28velsign dem som forbanner dere, be for dem som taler ille om dere. 29Om noen slår deg på det ene kinnet, så vend også det andre til! Når en tar ytterkappen din fra deg, så nekt ham heller ikke kappen!"
Men heldigvis at det står begge deler. David viser ærlig hvordan det er å være menneske, og Jesus viser oss en bedre vei. Jesus vet hvordan disse følelsene ødelegger oss selv mer enn dem vi er bitre på. Det er ikke enkelt - men likevel best.
For en tid tilbake snakket jeg med en som hadde opplevd noe lignende av det David beskriver her. Han begynte å be for sine fiender, som Jesus sa - og det var ikke lett. "I starten følte jeg meg rett og slett falsk - for jeg mente det ikke. Jeg bare ba bønnen likevel. Og etter en tid var det som om det snudde, og jeg mente hvert ord jeg ba" Fantastisk hva ord kan gjøre, bare de blir sagt høyt! Jeg opplevde det samme i forhold til tilgivelse. Jeg var absolutt villig til å tilgi, men følelsene mine kokte i like stor grad som kong Davids følelser her. Men det å ta en bestemmelse, og si det høyt er gull verdt. Det gikk lang tid, jeg innrømmer det, men en dag kunne også jeg si det, og mene det av hjertet.
Vet du hva? Det er en befriende gave! Det er virkelig sant at Jesus peker på en bedre vei.
Jeg tror egentlig at David visste det også. Han trengte bare å sette ord på følelsene sine først. Det er ikke så dumt det heller - bare du ikke velger å bli værende der.
Husker jeg fikk råd om å sette opp en madrass inn til veggen og late som om det var den personen jeg var sint på. Der hamret jeg løs og sa hva jeg mente - og så var jeg klar til å begynne den veien Jesus viste. Tilgivelse.
Bibelen sier vel heller ikke "Bli aldri bitter" - den sier "La ikke bitterhet slå rot" Det er menneskelig å bli bitter i blant. Men det er farlig å bli værende der. Jesus har virkelig en bedre vei. Be om hjelp!
David var heldigvis ikke helt rådvill i sin fortvilelse. Han sier så godt i slutten av salmen;
De forbanner, men Du velsigner.
De reiser seg, men blir til skamme.
Din tjener skal glede seg.
Jeg vil prise Herren med høy røst,
midt i skaren vil jeg lovsynge Ham.
Tenker på sangen;
"Tett ved sida mi går Jesus
Alltid vil han vera der
Eg treng ikkje gå og ottast
Når eg fylgjer Jesus her"
AMEN
