Hender det at du syntes det er vanskelig å be - rett og slett fordi du føler deg uverdig? Jeg har det i alle fall slik i blant. Som om alle "burde, måtte, skulle" raser gjennom hodet før jeg skal be. Begynner jeg som jeg har lært, med å hylle og tilbe Ham, kommer tanker som "mener du det egentlig? Hva føler du nå?" Hva jeg føler? Jo, på uverdighet og manglende følelser for eksempel. Sitter jeg og mumler og bare tilber med munnen uten å ha hjertet med?
Jeg har som regel trosset dette med å si "Jeg tilber uansett, enten jeg føler det eller ikke - for jeg proklamerer en sannhet. Han ER uansett, uavhengig av meg. HAN ER VERDIG! Men følelsen av å komme til kort og ha bommet igjen og igjen kan henge ved. Ikke minst når jeg kommer til alteret (i tabernakelbønnen) og ikke helt vet hva jeg trenger å ofre... da kan jeg kjenne det igjen.
I dag, mens jeg ba, oppdaget jeg noe som ble så stort for meg. Nemlig ordningen med at vi først (selvsagt) skal gå inn gjennom døren; JESUS. Det er Han alene som gjør at jeg faktisk kan komme inn. Og så har vi lært at vi altså skal starte med å hylle, tilbe og ære Ham.
Det var da jeg plutselig kom på at det betyr at jeg skal gjøre det SOM JEG ER - til og med før jeg har fått lagt fra meg alt ved alteret. Jeg kan tilbe og hylle Ham, enten jeg er "verdig eller ikke", enten jeg føler det sterkt eller ikke. Jeg får lov til å tilbe Ham som jeg er. I HAM har jeg frimodighet. Ikke i meg selv. Så fantastisk.
Så min oppmuntring til deg er; la ikke den onde ta fra deg din bønn! Du er verdig nok til å be hele veien gjennom tabernaklet. Fra du går inn gjennom døren JESUS, til du kommer inn i det aller helligste. La aldri den onde lure deg til å tro at du ikke kan be! Eller tilbe. Det er HAN som er verdig først og fremst. Og tenk at jeg får lov til å tilbe og prise Ham. Det er ikke bare en regel - det er faktisk en stor velsignelse.
Det ligger til og med befrielse i det. Gud gjør det ikke bare for å få hyllest - Han hjelper oss til å bytte fokus, bort fra oss selv. Han vil befri meg fra de malende tankene om alt det vanskelige som er i meg, så jeg kan se "de underfulle ting I HAM"
Heb 4;14-16 Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.
Vil legge til et vers min bror minnet meg på i dag, fra Fil.3:9
"og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro." Amen