Dom 1

Da Josva var død, spurte israelittene Herren: «Hvem av oss skal først dra opp og kjempe mot kanaaneerne?»  2 Herren svarte: «Juda skal dra først. Jeg gir landet i hans hånd.» 

Slik åpner dagens kapittel. Josva, som var deres leder, er død. Heldigvis søker de fortsatt Gud om råd, men helt trygge på svaret er de visst ikke, for kapitlet fortsetter slik;
3 Da sa Juda til sin bror Simeon: «Gå med meg til det landområde jeg skal ha, og la oss kjempe sammen mot kanaaneerne. Så skal jeg siden gå med deg til ditt område.» Og Simeon gikk med ham.

Heldigvis er det ikke feil å be om hjelp. Gud ga dem landet.

 4 Så drog Juda av sted, og Herren gav kanaaneerne og perisittene i deres hånd

Det er krig når de inntar landet, og da er det også blodige historier. Ett av dem er når en av kongene de kriger mot, får hogget av tomler og storetær... Jeg blir sjokkert, men så oppdager jeg at dette ikke bare var Israels historie. Denne hedenske kongen hadde allerede hatt dette som sin egen tradisjon (grøss) og sier med smerte...;
«Sytti konger med avhogne tommelfingrer og stortær hadde jeg til å sanke smuler under mitt bord. Nå har Gud gjort gjengjeld mot meg for det jeg gjorde.» (.....hva vi mennesker kan finne på....)

Israel vinner mye seier i dagens kapittel, men helt gjennomført er det likevel ikke. Mange av versene forteller om at "folkene ikke ble drevet ut, men ble værende i landet. Mange av dem som slaver.."

Hva kan jeg lære av dagens kapittel? Jeg må si jeg fant trøst i Juda, som hadde fått løftet fra Gud om seier, men som likevel hentet styrke og hjelp i sin bror. Også Moses fikk oppdraget alene, men ønsket hjelp fra sin bror Aron - og han fikk det. 
Gud og jeg, det er den viktigste styrken. Men du og jeg - det er styrke i det også. Det er faktisk gudegitt det også! Jeg tenker på Adam, som fikk sin Eva fordi han var alene og trengte det. Jeg tenker på ordene Jesus sa, om at hele loven og profetene hvilte på dette dobbelte kjærlighetsbudet "Du skal elske Herren din Gud, og din neste som deg selv" Og jeg tenker på kirken. 

Herre, i dag takker jeg for min familie, mine venner og min menighet. Jeg ber for dem alle, ikke minst vår kirke!

(samme kapittel fra 2016)