Guds veier

I går snakket jeg om Josefs familie. I dag har jeg lyst til å dele noen tanker om Josef. Vi kjenner til hvor godt han hadde det, før han brutalt ble revet fra sin familie og solgt som slave... bare 17 år gammel. Selv om han var både redd og sorgtung, mistet han ikke troen på Gud. Allerede der er Josef en oppmuntring til å stå i troen - uansett hva jeg måtte møte. Gud er trofast.

Det så ut til å gå godt for Josef hos Potifar. Og enda Josef levde rett og var trofast i sin tro - så blir han beskylt for noe han ikke hadde gjort, og enda en gang mister han alt og havner i fengsel. Uten å bli bitter på Gud, som han fortsatt er trofast mot. Det er ikke mine omstendigheter som viser meg hvem Gud er. Han ER den samme - uansett hva mine omstendigheter er.

Også i fengselet går det bra, men fri er han jo ikke. Så da han fikk anledning til å tyde drømmen til en som jobbet hos Farao, sier han til denne karen "Husk på meg, og nevn meg for Farao, for jeg er uskyldig" Også glemmer denne karen det i hele to år...

Nå kjenner de fleste av oss denne historien godt. Det er når Josef kommer med et trøstende svar til sine søsken, at historien får et viktig poeng.

1.Mos 45;4  Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. 5 Vær nå ikke nedslått og anklag ikke dere selv fordi dere solgte meg. Det var for å berge liv at Gud sendte meg foran dere. 

Jeg stoppet opp ved dette verset og tenkte litt tilbake. Om ikke Josef hadde blitt solgt av sine brødre, så hadde han ikke kommet til Potifar. Om ikke Josef hadde blitt falskt anklaget, så hadde han ikke havnet i fengsel. Da ville han ikke ha møtt denne mannen som jobbet hos Farao. Han som glemte Josef i hele to år... var det rett og slett fordi tiden ikke var inne enda? Hvor ville Josef ha vært, om han hadde blitt fri to år tidligere? Kanskje han hadde reist hjem igjen til sin familie? I stedet hadde Gud noe enda bedre i tankene. Det var bare ikke riktig tid enda. Men etter to år er alle brikkene på plass, og Gud kan gjennomføre sin plan. 

Tenk at Josef så det store i dette. Og det var jo først nå han så det vil jeg tro. Det var nok ikke lett å se det store der han lå i brønnen, ble falsk anklaget, og havnet i fengsel. Men Gud var likevel hans trøst og sterke tror hele veien. Det fantastiske med Gud, er at når fienden tror han har overtaket, så har Gud noe helt annet i tankene. GUD ER MEKTIG!

Dagens trøst er at uansett hvordan du har det akkurat nå, så er Gud mektig. Han ser deg. Han har ikke glemt deg. Og selv om det er vanskelig å se det store bildet, så kan vi hvile i Han som gjør oss sterk.