Glede midt i sorgen?

Jeg leste videre om Job i dag. Og vi har jo vært inne på hvordan han ble møtt av sine venner... I kap 16 bryter han ut og sier

2 Plagsomme trøstere er dere alle sammen.
20 Mine venner bare spotter meg. Mine øyne tømmes, vendt mot Gud.
Job 17 har overskriften "Job ber Gud ta seg av hans sak"

Han valgte å løfte blikket.

Bibelleseplanen ledet meg videre til Jak 1 som skriver om prøvet tro. Og det skal jeg si deg Job opplevde. Men Jakob sier også noe som jeg har hørt før - men som høres så utrolig vanskelig ut;

2 Mine søsken, regn alt som glede når dere blir utsatt for alle slags prøvelser.
3 Dere vet jo at når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodig.

Glede...? Hvor kunne Job finne glede nå? Og hvordan kan man finne glede midt i forfølgelse og lidelse? Men dette er ikke nytt. Til og med Jesus sier i Matt 5

11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.  12 Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Apgj 5;41 De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. 

Jeg forstår det ikke. Men jeg tror det ligger en viktig hemmelighet i dette. Det handler om å se det i et større perspektiv. Selvfølgelig skal man ikke glede seg over smerten. Den er det lov å gråte over, som også Job gjorde. Men Job gjorde også noe mer. Han gikk til Gud med det. Han løftet blikket. 
Og det kan vi altså gjøre, midt i både motgang og lidelse. Kjenne på glede og takknemlighet over at Gud er med oss også på slike dager. Glede oss over at den som holder fast på sin tro, vil vinne så uendelig mye mer. En hel evighet med Ham. 

Det er ment som en trøst til å se MER enn lidelsene. Tenker på Peter da han gikk på vannet også. Så lenge han holdt blikket festet på Jesus, kunne han faktisk gå på vannet! Men når han bare så bølgene... ble det for mye.

Kjære Jesus - jeg aner ikke hvordan man skal klare å glede seg i disse situasjonene som er beskrevet her. Enda jeg har prøvd å forklare både for de som leser og for meg selv.
Men det at DU sa dette gjør at jeg tror dette er en viktig nøkkel. Ikke et krav, men som en hjelp til å bære dette vanskelige. 
Hjelp meg Herre, til å løfte blikket når det stormer rundt meg! 

Jeg ble minnet om 2 Korinter 4:7-14 

Men vi har denne skatten i leirkar, for at den rike kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv. På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått. Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss, men livet i dere. Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! - så tror også vi, og derfor taler vi. For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp med Jesus og stille oss fram sammen med dere.

Takk at Du lærer oss underveis Jesus. Jeg er åpen for DIN glede, midt i sorgen. Jeg har jo erfart det, at DU bærer meg. Og det kan jeg virkelig glede meg over. Du er trofast.