Salme 130 og 131

En sang ved festreisene.

Fra dypet roper jeg til deg, Herre.

2Herre, hør min røst!

Vend øret til mitt rop om nåde.

3 143,2 Dersom du, Herre, vil gjemme på synder,

Herre, hvem kan da bli stående?

4 Jes 55,7; Dan 9,9 Men hos deg er tilgivelse,

så vi skal frykte deg.

5 27,14+ Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter,

jeg venter på hans ord.

6Min sjel venter på Herren,

mer enn vektere på morgenen,

vektere på morgenen.

7Vent på Herren, Israel!

For hos Herren er miskunn

og kraft til å løse ut.

8 Matt 1,21 Han skal løse Israel ut

fra alle deres synder.

Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,

mine øyne er ikke stolte.

Jeg går ikke med tanker

som er for store og underfulle for meg.

2Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,

som et lite barn hos sin mor.

Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.

3 130,7 Israel, vent på Herren

fra nå og til evig tid!

Salmene gjorde meg godt i dag, og rommer litt av hva jeg har tenkt på siste dagene. 
Det er ikke så mange som våger å snakke om hva som er synd eller ikke... 
Mens andre igjen kan jobbe for mye med alt som blir til strev.
Hvor finner jeg veien og balansen midt oppi alt dette som i blant bare blir et virrvarr?
Jo, holder meg nær til Han som er selve kilden til livet. Han som tilgir all synd så jeg kan få et bedre liv sammen med Ham. Han som er min omsorgsfulle Far. Tenkte på den lille men absolutt vakre sangen "Som når et barn kommer hjem om kvelden"

Evig Far er bare ett av Hans navn. Han er også Underfull Rådgiver, Veldig Gud og Fredsfyrste. Han er min Frelser, mitt håp, mitt LIV!