I går skrev jeg om "tidenes bønnemøte", og det var det virkelig. Starten på noe som skulle vokse seg sterkt, og som fortsatt vokser.
I dag har jeg lest om en helt spesiell gudstjeneste. Vi leser i Apgj 3:
3Da han så Peter og Johannes på vei inn i templet, ba han om en almisse. 4Peter så fast på ham sammen med Johannes og sa: Se på oss! 5Han så da oppmerksomt på dem i håp om å få noe av dem. 6Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå opp og gå! 9:34. 14:10. 7Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks kom det styrke i hans føtter og ankler, 8og han sprang opp og sto og gikk omkring. Og han fulgte dem inn i templet, hvor han gikk omkring og sprang og lovpriste Gud.
Snakk om å få mer enn forventet :-)
Og snakk om å ha noe å gi!
Hvorfor ser dere forundret på oss? sa Peter. Og hadde jeg vært i folkemengden ville jeg nok vært blant de som stirret forundret. Men for Peter som hadde vandret med Jesus i noen år og virkelig sett og lært av ham - så var dette som det skulle være.
Kjennet jeg vil be "Herre, hjelp oss!" Hva har jeg å gi? Hvor naturlig er det med under rundt meg? Jeg ville nok fortsatt vært en som stirrer forundret.
Men én ting kan jeg i alle fall gjøre. Fortsette å be! Vi vil be til Den Hellige Ånd igjen blåser med sin mektige vind! Gaven vi allerede har fått, men som vi stadig trenger nye berøringer av. Peter fortsatte sin tale;
Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet.
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker.
24 Se om jeg er på den onde vei,
og led meg på evighetens vei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar