Gud er trofast

 I 2.Krøn 19 og 20 leser vi om en konge (Josjafat) som hadde hjertet sitt helt med Gud, og som opplevde Guds velsignelse og hjelp.

Dessverre tok ikke hans barn og barnebarn opp denne arven... og ble begge onde konger. Trist å lese!
Men på tross av dette står det i 2.Krøn 21;7

Men på grunn av pakten han hadde sluttet med David, ville Herren ikke ødelegge Davids hus; for han hadde lovet at en lampe alltid skulle lyse for ham og hans etterkommere.

Når Josjafats oldebarn bare var en liten gutt, er det som om han blir revet ut av dette onde og beskyttet av Gud. I 2.Krøn 22 er kongen død, og hans mor vil overta - eller rettere sagt fortsette makten på ondt vis. Da står det i slutten av dette kapitlet;

 10 Da Atalja, mor til Ahasja, fikk vite at sønnen hennes var død, begynte hun straks å utrydde hele kongeætten i Juda. 11 Men kongsdatteren Josjabat tok i hemmelighet Ahasjas sønn Joasj bort fra de kongssønnene som skulle drepes. Hun førte ham og fostermoren hans inn på en sovesal. Der gjemte Josjabat gutten for Atalja, så hun ikke kunne drepe ham. Josjabat var datter av Joram og gift med presten Jojada. Hun var altså Ahasjas søster. 12 I seks år var han skjult hos dem i Guds hus mens Atalja regjerte i landet.

Det neste kapitlet forteller om hvordan denne presten fikk med seg flere og flere på å være med å beskytte kongen, og enda viktigere; leve for Gud! Den nye kongen vokser opp med Ordet og Guds velsignelse.

GUD ER TROFAST og holder sitt løfte. 

Også jeg kjenner meg velsignet og så utrolig takknemlig for Guds trofasthet! Det vil jeg takke for i dag også. Så godt å hvile i det, at Han er trofast - uansett hva jeg måtte møte.