I går fortalte jeg om kong Joasj - den lille gutten som skulle arve kongetronen, men som måtte flykte for livet. Det virker for meg at Gud rett og slett rev ham til seg for å redde ham - og han vokste opp med presten Jojada. En mann med virkelig god påvirkningskraft, og som fikk flere med seg. Dagens kapittel forteller;
1Joasj var sju år gammel da han ble konge, og han regjerte førti år i Jerusalem. Hans mor hette Sibja og var fra Be’er-Sjeba. 2Kong 11:21. 12:1 ff. 2Joasj gjorde det som var rett i Herrens øyne, så lenge presten Jojada levde.
Dette verset er egentlig vakkert og trist på en gang. For den forteller om hvor viktig Jojada var. Men det forteller også at Joasj var åpen for påvirkning, men ikke sterk nok til å stå på egne bein...
Tenk så mange år Joasj fikk med denne fantastiske presten som han så på som sin far. Jojada veiledet så godt han kunne - men det ser ut til at Joasj gjorde seg avhengig av dette. Hans eget forhold til Gud kan ikke ha vært personlig - antar jeg. For når Jojada ikke lenger levde, lot han seg lett villede...
Støtte og hjelp fra andre er både viktig å bra - men hjerteforholdet til Gud er det viktigste av alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar