Trofasthet

Historien om David fortsetter i 2.Samuelsbok 5. Jeg må innrømme at det er en del av historien som er vanskelig å forstå. Det handler selvsagt om kultur og helt annen tenkemåte enn den vi har i dag.

Men så er det også mye jeg kan kjenne meg igjen i, og lære av. Som i dagens kapittel, hvor jeg nok en gang blir rørt av Davids hjerte. Hans kongemakt har vokst sterkt, og her er han ikke lenger bare konge over Juda, han har blitt konge over hele Israel. 

Han kunne kjent seg stor og stolt, og solt seg i glansen - men David visste hvem som hadde velsignet ham, og hvorfor. David var trofast mot Gud!

11Hiram, kongen i Tyrus, skikket sendemenn til David med sedertre. Han sendte også tømmermenn og steinhoggere, og de bygde et hus for David. 7:2. 1Krøn 14:1-3. 2Krøn 2:3.

12David forsto at Herren hadde stadfestet hans kongedømme over Israel, og at han hadde hevet hans rike høyt for sitt folk Israels skyld. 

Herren hadde stadfestet - for Israels skyld. DET var Davids tankegang om dette. Ikke egen ære.
I resten av kapitlet ser vi hvordan David søker Herren om råd i nok en kamp mot filistrene, og Gud leder David til seier.

David holdt seg nær til Gud, og Gud holdt seg nær til ham. 
Joh 15;4 sier
Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.

Takk for løftet Herre, takk at jeg kan bli i Deg, da vil Du også være i meg. Jeg ber for dagen i dag, og for de jeg møter. Jeg ber også for mine barn og barnebarn der de er i dag. Vern om dem Du Herre, åh som jeg skulle ønske at de kunne få smake å se hvem Du ER.