Underfull rådgiver

I dagens kapittel, Josva 9, blir Josva og hans menn lurt trill rundt. Jeg tror egentlig at Gud prøvde å advare dem, for noen av Israels menn ble faktisk mistenksomme (v.7) Men de lot seg likevel overbevise av det de så, og inngikk en pakt med disse luringene, uten å spørre Herren til råds først (v.14) Og akkurat det skulle de komme til å angre på. 

Kanskje de syntes det hele var så innlysende at de ikke trengte å spørre om råd? Men tenk om de likevel hadde gjort det? Hva hadde de å tape på det? I tillegg ser det jo ut til at Gud svarte dem så tydelig de gangene de kom og ba om råd...

Har du bedt Herren om råd? Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes denne biten er vanskelig. Jeg har ofte opplevd Guds nærvær, opplevd at Han har gitt meg styrke gjennom Ordet. Noen ganger mens jeg leser det, andre ganger gjennom påminnelser om hva jeg en gang har lest. Jeg har opplevd Guds trofasthet gjennom livet, at Han har vært der hele veien med styrke og nytt mot. 

Men når det kommer til dette med råd... Den er virkelig vanskelig. Og da tenker jeg ikke på det å spørre. Jeg tenker på det å høre et tydelig svar. 

I det siste har jeg faktisk frydet meg over at jeg tror på en som er UNDERFULL RÅDGIVER. En som til og med kan gi meg råd i mitt indre mens jeg sover. Og dette tror jeg virkelig på. Jeg tror at Gud er min rådgiver, og at Han veileder meg. Legger ting til rette og minner meg på ting jeg trenger. 

Men når det kommer til dette om å søke råd - for konkrete svar...

Det er en grunn til at dette er sårt for meg. For 13 år siden stod jeg på valg. Var mannen jeg hadde møtt, den rette for meg? Hver gang jeg kjente uro, bad jeg Herre om råd. Jeg kjente en indre ro, og tolket dette som et ja. Likevel dukket uroen opp gang på gang, og igjen bad jeg Gud om råd. Roen kom, og jeg tolket det igjen som ja. 
Det viste seg å bli katastrofe... Hvorfor stoppet Han meg ikke?

I ettertid har jeg lurt på om Han faktisk prøvde, nettopp gjennom min uro. Hva med roen jeg kjente etter bønn? Kanskje jeg tolket fram det svaret jeg ønsket meg. Nemlig ja...? Det kan også hende at Gud ville si meg at valget var mitt, og at Han ville være med meg uansett? Akkurat DET løftet har Han holdt!

Så hvilket råd vil jeg gi etter min erfaring?
Fortsett å søk Herren om råd. Kanskje en urolig magefølelse faktisk er et svar! 

Herre, kan Du lære meg mer om dette? Åpne mine ører så jeg kan høre Deg! Lær meg å kjenne igjen Deg. Akkurat nå ble jeg minnet om en lignelse fra Joh 10

Vaktmannen åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme. Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede.»  Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva den betydde. Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er døren inn til sauene.

Og i Åpenbaringen 3 sier Jesus 

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Å høre Hans røst er mulig. Et vers jeg stadig bruker i bønn, er Ordet fra Jes 50;4-5. Det blir også min bønn i dag!

Herren min Gud har gitt meg

        en disippels tunge,

        så jeg med mitt ord kan styrke den trette.

        Hver morgen vekker han mitt øre,

        så jeg kan høre på disiplers vis.

     Herren min Gud har åpnet mitt øre.

Ja, Herre, måtte du åpne mitt øre så jeg hører dine råd for meg.