Samtaler del 9

 I dagens andakt snakker forfatteren om å overgi vår egen vilje, og la Hans vilje skje. I blant syntes jeg dette kan være litt vanskelig å forstå. Eller, kanskje det er det å vite når jeg virkelig trenger å legge min vilje til side og lytte, som er vanskelig?

Herre, i blant bekymrer det meg at jeg ikke skal forstå det, når det er viktig.. Og i blant kan jeg være bekymret for at jeg faktisk ser det, men avfeier det med at det sikkert bare er meg... 

Forfatteren oppmuntrer til å be om hjelp, dersom min egen vilje kommer i veien. Og skriftstedet hun bruker er absolutt oppmuntrende.

(Sitat) Men hva skjer om vi ser verdien i bønner av oppofrelse, men er for redde til å be dem–ennå? Den nest beste bønnen er «Herre, jeg er villig til å bli gjort villig.» Denne kompromissfrigjørelsen slipper løs hans styrke for å begynne å gjøre den fulle overføringen mulig. «For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje» (Filipperne 2,13). Vi kan stole på Gud i alle faser av oppofrelse. Ingenting er for vanskelig for han, og alt som er kjært for oss er trygt hos han. (Sitat slutt)

Dagens Ord å reflektere over;

(1.Mos 22;1-18)  En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. Så sto Abraham tidlig opp om morgenen og lesset på eselet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og ga seg så på vei til det stedet Gud hadde sagt ham.
På den tredje dagen da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - og han svarte: Ja, her er jeg!
Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se - bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se. Herrens engel ropte så for andre gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.

(Salme 4;5)  Bli harm, men synd ikke! Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille. Sela.

(Salme 91;1-4)  
Den som sitter i skjul hos Den høyeste
og finner nattely i skyggen av Den veldige,
2 han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg,
min Gud som jeg setter min lit til!
3 Han berger deg fra fuglefangerens snare,
fra pest som legger øde.
4 Under hans vinger kan du søke ly,
han dekker deg med sine fjær.
Hans trofasthet er skjold og vern.

(Joh 3;16) For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

(Luk 22;39.44)  Og han gikk ut og dro til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham. Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse. Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba og sa: Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din. Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden. 

(Rom 8;28)  For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. 

Abraham og Jesus sitt vitnesbyrd om når Guds vilje virkelig var noe helt annet enn deres egen... og de likevel overga seg 100%... Det er sterkt. Veldig sterkt!  Kunne jeg klare det, om jeg kom i en så krevende situasjon?
Da gjelder det i alle fall å holde fast ved dette siste verset fra Rom 8;28 - virkelig hvile i at Guds vilje - selv om den skulle være helt motsatt enn min - er det beste for meg.

Herre, takk at du lærer meg, dag for dag. I dag våger jeg å be "Skje din vilje, som i himmelen, så også på jorden" Måtte jeg fortsette å be den, når jeg merker at min vilje står i veien for Deg.