Samtaler del 6

 I dagens andakt deler forfatteren om en overraskende jobbmulighet som plutselig dukket opp. Mange følelser surret i henne av både betenkeligheter og spennende tanker om muligheter. Hun forteller om hvordan hun kjente Guds stille "puff på skulderen" - som om Han sa "Vær frimodig, jeg vil velsigne deg" Hun takket ja til jobben, og ble virkelig velsignet gjennom den.

Dette fikk meg til å tenke på en lignende erfaring jeg hadde for 10 år siden. Jeg er ganske forsiktig av natur, og ikke akkurat en som strutter av selvtillit. At jeg denne gangen var midt i en skilsmisse, bodde i nabolandet og lengtet hjem gjorde ikke saken bedre. Jeg følte meg langt nede. Hadde prøvd å søke lån i Norge, men det fikk jeg ikke uten fast jobb og bostedsadresse i Norge. I Sverige kunne jeg få lån, siden jeg hadde fast jobb her. Men kun til bolig i Sverige. Men hvorfor skulle jeg det, jeg som lengtet hjem?

Midt i dette ringte min søster meg og fortalte om en jobb på hennes hjemsted. En jobb som krevde en utdannelse jeg ikke hadde. Da skjedde det noe for meg helt utrolig. Jeg søkte på jobben, og var så optimist at min venninne ble redd jeg skulle møte skuffelse. "Det er ikke sikkert du får jobben?"

Det som overrasket meg mest, var motet jeg fikk til å søke denne stillingen. Tidligere ville jeg ikke våget. Jeg var jo ikke kvalifisert! Det neste som overrasket meg stort, var troen på at jeg skulle få den. Uansett hva de sa rundt meg, så var det som om denne var en gave til meg. Å det var det! En velsigna gave fra Gud. HAN ga meg motet. HAN ga meg troen. Og HAN velsignet meg med jobben. 

Er det ikke godt å tenke på at vi også kan merke Guds overnaturlige kraft når vi er langt nede? Det er ikke bare noe vi kan føle når vi er på høyden.

Dagens Ord å reflektere over er disse;

(1.Mos 26;1-5)  Det ble igjen uår med hungersnød i landet, slik som det før hadde vært på Abrahams tid. Isak dro da til filistrenes konge Abimelek i Gerar. Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det landet jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse landene, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far. Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse landene. Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi Abraham hørte min røst og holdt mitt ord - mine bud, mine forskrifter og mine lover.

(Salme 119;17 og 56 og 167)  Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord.
Dette ble meg gitt - at jeg har tatt vare på dine befalinger.
Min sjel har holdt dine vitnesbyrd, og jeg elsket dem høyt.

(1.Kor 2;9)  Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. 

(Luk 6;46-49)  Men hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! - og gjør ikke det jeg sier? Hver den som kommer til meg og hører mine ord og gjør etter dem - hvem han er lik, vil jeg vise dere: Han er lik en mann som bygde et hus, og som gravde dypt ned og la grunnmuren på fjell. Da flommen kom, brøt strømmen imot huset, men greide ikke å rokke det, for det var godt bygd. Men den som hører og ikke gjør etter det, er lik en mann som bygde et hus på bare marken, uten grunnmur. Strømmen brøt imot huset, og det falt straks sammen, og dette husets fall var stort.

Gud vil mer enn gjerne velsigne oss. Men for å være mottagelig for Hans velsignelse er det viktig å holde oss nær til Ham. Ta vare på det Han sier og veileder oss til. Det betyr ikke at velsignelsen er noe vi gjør oss fortjent til. Det kan vi aldri klare, uansett hvor "gode" vi måtte være. Vi er 100% avhengige av nåde. Herre, takk at Du kom til oss, ga Deg selv for oss. Takk at jeg kan få være i din nærhet. Takk for velsignelsen gave. Men aller mest - takk for frelsen som gjør at jeg kan kalles Guds barn!