Samtaler del 5

 I dagens andakt snakker forfatteren om lydighet. Det å være lydig når Gud kaller. I dette tilfellet ønsket hun å bytte menighet. Hun savnet bl.a. mer moderne lovsang, og så ingen tegn til endringer på sitt eget sted. Hun fant velsignelse andre steder, likevel følte hun at Gud kalte henne til å bli der hun var. Hun skriver;

(Sitat) Skjelven og uvel begynte jeg å gråte oppriktige sorgtårer. Min lydighet var etterspurt. Vi ble bedt om å bli, men i det øyeblikket kunne jeg ikke fatte Guds mening. Det krevde perspektiv etter flere år for å forstå hvorfor. I mellomtiden valgt vi å være lydige og ble værende.

Det som fulgte var dype kutt i mine arrogante holdninger—au, etterfulgt av kurs i ydmykhet—dobbelt au. Jeg fikk noen av mine mest dyrebare lærepenger fordi jeg adlød og ble tvunget til å lære dem.  

Til min overraskelse gjennomgikk kirken vår en rekonstruksjon i Guds milde timing. Nå vet jeg gjennom erfaring at Gud kan forandre hvem som helst—selv meg. Og se vekkelse i min hjemkirke var vel verdt ventingen. Velsignelse følger alltid etter lydighet. (Sitat slutt)

Her var Guds kall så tydelig det motsatte av hennes klare egenvilje. I tillegg var hennes egenvilje av absolutt gode intensjoner. Jeg må innrømme at jeg beundrer henne for å klare å skjelne forskjellen. Når jeg kjenner to gode viljer (om du skjønner hva jeg ener nå...?) Hvordan kan jeg vite hva Guds vilje er? For uansett stod hun på valg og hadde to alternativer. Likevel kjente hun klart hva som var Guds vilje og ikke hennes egen.

Jeg har erfart Guds kraft i livet. Jeg har opplevd Guds ledelse på den måten at han ga meg en styrke og et mot jeg visste jeg ikke hadde selv. Men det å virkelig høre Guds stemme slik hun hørte her? Og være lydig på det Han sier?
Mens jeg sitter her og er i tvil, minner Gud meg trøstefullt på noe. Jeg er glad i å lese Ordet, og i løpet av de siste årene har jeg sett mer og mer dette med at Herren Gud er én. Og det endte med at jeg i sommer valgte å døpe meg i Jesu navn. Min bror kalte det en lydighetshandling :-) Ikke alle hører en tydelig stemme som får dem til å handle på den i samme øyeblikk. Gud er både tålmodig og forståelsesfull. Heldigvis kan han tale til oss alle på den måten vi trenger det. Og hos meg er det bl.a ved å åpenbare gjennom Ordet. Om det er virkelig viktig tror jeg Gud er så tydelig at jeg bare må kjenne det. Det vil jeg i alle fall hvile i. "Lær meg Herre, å høre din stemme! Og ikke minst være lydig mot den"

Dagens bibelvers kommer alle fra Apostlenes gjerninger;

(Apgj 1;1-5)   Den første boken skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære, inntil den dagen da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostlene han hadde utvalgt. For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.

(Apgj 8;26-34)   Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den veien som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde. Filip brøt opp og dro av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe. Han var nå på hjemvei, og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja. Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen! Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser? Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han ba Filip stige opp og sette seg sammen med ham. Men det avsnittet i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn. I hans fornedrelse ble dommen over ham tatt bort. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden. Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen?

Snakk om å høre Guds stemme og være lydig?!

(Apgj 9;10-18)  Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias. Til ham sa Herren i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre! Og Herren sa til ham: Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette, og spør i Judas’ hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber! Og i et syn har han sett en mann som heter Ananias komme inn og legge hendene på ham for at han skulle få synet igjen. Men Ananias svarte: Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen, hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. Og her har han fullmakt fra yppersteprestene til å legge i lenker alle dem som påkaller ditt navn. Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld. Ananias gikk da av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som viste seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. Og straks falt det likesom skjell fra øynene hans, og han kunne se. Han sto da opp og ble døpt

(Apgj 10;19-23)  Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: Se, her er tre menn som leter etter deg. Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem. Peter gikk da ned til mennene og sa: Se, jeg er den dere leter etter. Hva er grunnen til at dere er kommet hit? De svarte: Høvedsmannen Kornelius, en rettferdig og gudfryktig mann, som har godt vitnesbyrd av hele det jødiske folk, fikk det budskapet fra en hellig engel at han skulle hente deg til sitt hus og høre et budskap fra deg. Så ba Peter dem inn og ga dem husrom. Og neste dag brøt han opp og dro av sted sammen med dem. Noen av brødrene fra Jaffa gikk med ham.

(Apgj 13;1-3)  I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.

(Apgj 20;22-24)  Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.

Tenk så tydelig de hørte Den Hellige Ånd tale! 
Jeg ble minnet om hva Paulus skriver til Galaterne i kap 5, om et liv i Ånden. Vi har et problem vi mennesker; vårt ego... og det roper ganske høyt. Paulus sier at Ånden og vårt ego (kjødet) er i strid med hverandre. Og det kan jeg jo forstå. For mitt ego er jo bare opptatt av meg selv, mens Ånden vil at jeg skal være opptatt av Ham og "min neste" Altså ANDRE :-D

Jeg avslutter med en bønn "Nearer, My God, to Thee" - nærmere Deg min Gud, og med en bønn om å bli mer lydhør for hva Han vil. Legger også til lovsangen "I surrender" - Jeg overgir meg. Klarer jeg det? Å overgi meg helt...? Jeg kjenner meg trygg på at Han hjelper meg i den prosessen, Han som elsker meg (og deg!)