Dagens kapittel har en velkjent historie. Kornelius var en gudfryktig mann, som søkte Gud. Og han fikk et mektig bønnesvar!
3 En dag ved den niende time hadde han et syn. Han så tydelig en Guds engel som kom inn til ham og sa: «Kornelius!» 4 Kornelius stirret på ham og sa forferdet: «Hva vil du, herre?» Engelen svarte ham: «Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg. 5 Nå skal du sende noen menn til Jaffa for å hente en mann ved navn Simon med tilnavnet Peter.
Jeg la plutselig merke til at Gud gjorde mer enn å høre hans bønn. Gud så også de gode gjerninger han hadde gjort. Ord hjelper lite, om ikke livet viser hva vi sier...
Jeg blir også rørt av hvor tydelig Gud er når han leder dem. Også Peter, som blir forberedt til dette møtet gjennom et syn fra Gud (v.11-16)
Kornelius var en hedning, og jødene var opplært til at de ikke skulle omgås andre enn jøder. Hedninger var urene... Men Gud viser Peter at dette synet er feil. Det Gud kaller rent, skal ikke de kalle urent (v.15)
Jeg vet ikke helt om sammenligningen blir rett, men dette fikk meg til å tenke på alle uenigheter og ordkriger det i blant kan bli mellom kristne med ulike teologiske meninger. Hva sier Gud midt oppi dette? "Det jeg kaller rent skal ikke du kalle urent"?
Jeg tror i alle fall ikke at heftige debatter er løsningen. Det som teller mest er mitt hjerteforhold til Gud, og til mine medmennesker. Som Kornelius. Han tilba Gud, og ga gaver til de fattige :-) Tro og nestekjærlighet.
Jeg ber for dagen i dag. Måtte livet mitt være mer enn ord!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar