Klag 3

 Midt blant klagesangene kommer et utrolig varmt og håpefullt kapittel som ofte blir sitert. 

De første 20 versene blir ikke sitert... og selvsagt forstår jeg hvorfor. Det beskrives en dyp fortvilelse, og forfatteren er overbevist om at det er Gud selv som gjør det;

 17 Du har tatt freden fra meg,
          jeg har glemt hva det gode er.
          
    18 Jeg sa: Min ære har gått tapt,
          jeg håper ikke lenger på Herren.
          
    19 ז Tenk på min nød og hjemløshet.
          De er malurt og gift.
          
    20 Jeg tenker på det hele tiden,
          min sjel er nedtrykt.

Det er ingen tvil om at tankene er tunge og motgangen stor. Likevel fortsetter forfatteren slik;

21 Men én ting legger jeg meg på hjertet,
          og dette gir meg håp:
          
    22 ח Herren er nådig, vi går ikke til grunne.
          Hans barmhjertighet tar ikke slutt,
          
    23 den er ny hver morgen.
          Din trofasthet er stor.
          
    24 Jeg sier: Herren er min del,
          jeg setter mitt håp til ham.
          
    25 ט Herren er god mot dem
          som venter på ham og søker ham.
          
    26 Det er godt å være stille
          og vente på hjelp fra Herren.

Dette sier han, enda han i v.18 forteller at han har mistet alt håp.
Kanskje han sier disse ordene i v.21-26 for å oppbygge seg selv? Minne seg selv på at dette er sannheten, selv om følelsene er en helt annen? Disse ordene, som er skrevet i sorg og fortvilelse, har blitt til trøst for mange. Jeg tror at dette ER sannheten. Hans miskunn og nåde er ny hver morgen.

Det ser ut til at Ordene har sin virkning på forfatteren, for ordlyden endrer seg litt;

31 כ Herren støter ingen bort
          for alle tider.
          
    32 Har han latt noen lide,
          skal han være barmhjertig, rik på miskunn.
          
    33 Det er ikke med lett hjerte
          han plager mennesket og lar det lide.

 40 נ La oss ransake og prøve våre veier
          og vende om til Herren!
          
    41 La oss løfte hjerte og hender
          til Gud i himmelen!

Men så fortsetter klagesangen. Nøden er så stor, og han roper ut til Gud hvordan han har det. Det er også viktig. Det ligger trøst i at Gud SER. 

Herre, takk for at jeg kan dele alt om hvordan jeg har det. For du ser jo alt likevel. Du vet! Samtidig er det viktig å stole på hvem du er, og lese det høyt eller si det høyt - uansett hva følelsene måtte fortelle meg. Ditt Ord er levende og virkekraftig. Det er når jeg er svak at jeg trenger Din styrke.