5.Mos 1

 25 De tok med seg noe av frukten i landet og brakte den ned til oss. De kunne fortelle oss at det var et godt land, det landet som Herren vår Gud vil gi oss.

    26 Men dere ville ikke dra dit opp, og dere trosset det Herren deres Gud hadde sagt. 27 Dere murret i teltene deres og sa: «Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt og vil overgi oss i amorittenes hender og utrydde oss. 28 Hvor er det vi skal dra? Våre brødre har fått hjertet til å smelte bort i oss, for de sa: Folket er større og høyere enn vi, og byene er store med himmelhøye festningsmurer, og vi så også anakitter der.»
    29 Da sa jeg til dere: «La dere ikke skremme og vær ikke redde for dem! 30 Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik dere med egne øyne så at han gjorde i Egypt 31 og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.» 32 Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud, 33 han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass til dere, om natten i en ild og om dagen i en sky, for å vise dere den veien dere skulle gå.

Utdraget fra dagens kapittel forteller mye om oss mennesker. Det første jeg tenker på, er at dagen i dag er den vi ser best. Underlig at de skulle si "Gud hater oss siden han har ført oss ut av Egypt og rett til fienden her"

Tenk på alle de store undrene de hadde vært vitne til! Og likevel tar frykten overhånd og skjuler sannheten. Man skulle jo tro at alt de hadde opplevd av under og tegn, ville styrket deres tro. 
Men de har jo ikke bare opplevd under og tegn. De har også støtt på motgang og trøbbel - og her de står, er det frykten som tar overhånd. Ja, den til og med gjør dem blind for det som hendte i Egypt.

Det hele får konsekvenser. De mister det lovede landet, men heldigvis ikke helt. For Gud holder sitt løfte. Landet må bare vente.... til neste generasjon. Bare to menn fikk beholde Guds løfte. De ble lønnet for dere tro (v.36-38)

Herre, takk for at du ikke gir opp, selv om vi stadig trår feil. Vi må nok møte noen konsekvenser - men jeg kan også lære av mine feil. Takk at du veileder og hjelper meg. Styrk min tro når motgangen blir for tøff. Hjelp meg og alltid holde fast ved at du er trofast. Takk at din nåde og din miskunn er ny hver morgen (Klag 3;23)