De menneskelige følelsene kommer til uttrykk i dagens kapittel. Det underlige er at de akkurat hadde fått overnaturlig hjelp fra Gud til å beseire et område, og det var helt sikkert et "halleluja-øyeblikk" - men så gikk veien videre, og det ble trøblete igjen...
Men underveis ble folket utålmodig 5 og talte mot Gud og mot Moses: «Hvorfor førte dere oss ut av Egypt når vi må dø her i ørkenen? Her er jo verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten.»
Dette fikk sine konsekvenser, og da innså de at de hadde handlet feil... Er det ikke rart at når de mørke tankene kommer, så er det som om alle de lyse bare forsvinner? De så bare trøbbel og glemte helt alle mektige undere Gud hadde gjort?
Moses går i forbønn for folket, og her er svaret han fikk;
7 Folket kom til Moses og sa: «Vi syndet da vi talte mot Herren og mot deg. Be nå til Herren at han må ta slangene bort fra oss!» Og Moses gikk i forbønn for folket. 8 Da sa Herren til ham: «Lag deg en slange og sett den på en stang! Hver den som blir bitt, skal berge livet når han ser opp på den.»
Nå kan jeg selvsagt ikke sammenligne Jesus med en slange... men det ligger frelse i "å løfte blikket og SE PÅ JESUS" :-)
I resten av kapitlet vandrer folket videre.
21 Israelittene sendte bud til amorittkongen Sihon og sa: 22 «La oss få dra gjennom landet ditt! Vi skal ikke komme inn på åkrer eller vingårder og ikke drikke vann fra brønnene. Vi vil følge kongsveien til vi er kommet gjennom landet ditt!»
Kanskje Gud hadde en annen plan enn at de skulle igjennom? I alle fall fikk de "nei" fra amorittkongen, som gikk til kamp. Og det ble flere. Men Gud var med Moses og folket.
34 Da sa Herren til Moses: «Vær ikke redd for ham! Jeg har overgitt ham og hele hans folk og land i dine hender.
Herre, i dag ber jeg for de som kjemper sine kamper av ulike slag. De som søker deg, finner styrke og kraft hos deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar