Esekiel 31

 Dagens profetkapittel har overskriften "Den falne seder". Det er Egypt som blir beskrevet som et stolt og vakkert sedertre, men som pga sitt hovmod og sine onde valg, mister alt..

  2 Menneske, tal til farao, kongen i Egypt, og til folkemengden der:

        Hvem ligner du i din storhet?
     3 Se på Assyria!
        Det var som en seder på Libanon,
        med fagre grener, høy av vekst,
        som en skyggefull skog.
        Kronen rakk opp mellom skyene.
     4 Vannet fikk sederen til å vokse,
        vannet i dypet gjorde den høy.
        Det hadde sine årer
        rundt stedet der den var plantet,
        og rant i bekker til alle markens trær.
     5 Derfor ble sederen høyere
        enn alle andre trær på marken.
        Grenene ble mange og kvistene lange,
        fordi den fikk rikelig med vann
        der den strakte seg utover.
     6 Alle slags fugler under himmelen
        bygde seg rede
        i sederens grener;
        alle dyrene på marken
        fødte sine unger under dens løvverk,
        og i skyggen av treet
        holdt mange folkeslag til.
     7 Sederen ble stor og vakker
        med sine lange grener;
        for røttene nådde så langt ned
        at de fikk rikelig med vann.
     8 Ingen seder i Guds hage
        kunne måle seg med den;
        ingen sypress hadde slike grener
        og ingen platan så rikt løvverk.
        Ingen av trærne i Guds hage
        var så fagre som den.
     9 Så vakker hadde jeg gjort den
        med en rikdom av grener
        at alle Eden-trær i Guds hage
        ble misunnelige på den.

    10 Derfor sier Herren Gud: Fordi sederen ble så høy av vekst at den strakte sin krone opp mellom skyene, og fordi den ble stolt av sin storhet, 11 overgav jeg den til høvdingen over folkene, så han kunne behandle den etter dens ondskap og drive den bort.

Det er Gud som taler til Egypt "Så vakker hadde jeg gjort den" (v.9) - Det var Guds skaperverk og velsignelse som hadde gitt veksten i Egypt, men jeg antar at dette "sedertreet" stod der så stolt og vakker og imponert over seg selv. "Se hva jeg har fått til"

Det er så menneskelig dessverre... 
Jeg satt her og reflekterte litt over hva jeg selv har. Hva jeg har jobbet meg opp til liksom... Jeg kjenner meg heldig som har fast jobb, og kan tjene nok til å ha det så bra som jeg har det. Hus og bil, og forhåpentligvis en pensjon jeg kan leve greit på etter hvert. Da kom jeg på noe jeg leste i en bok for noen år siden "Alt jeg eier og har, tilhører Gud. Det er faktisk ikke mitt. Det er Guds velsignelse, og opp til meg og forvalte." Og for meg virker det logisk. Det er virkelig en Guds velsignelse, at han har tatt vare på meg og sørget for meg. Så hvordan forvalter jeg gaven? Er det bare meg og mitt, eller er jeg også med å velsigner andre? Forteller jeg stolt om hvor flink jeg er som har fått til alt dette, eller gir jeg Gud æren for den han er mot meg og har velsignet meg med?

I dag vil jeg takke deg Herre, for din omsorg! For din trofasthet. Takk for at jeg kan få hvile i det - uansett hva som skjer. Jeg er takknemlig for alt du har velsignet meg med. Jeg vet også at ting kan endre seg veldig fort... slik er det med alt dette materielle rundt oss. Bare du Gud, varer evig. Så det viktigste jeg kan gjøre, er å holde fast ved deg!