Esekiel 24

 Dommen fortsetter i dagens profetkapiitel. De fleste i Israel var blitt ført bort som fanger til Babylon. Det var fortsatt noen som var igjen i Israel, og kanskje var de et håp for de som var fanger? Et håp om at Israel likevel skulle bestå? Som fanger så de med lengsel mot Jerusalem. Et siste håp som også brast.

Det har vært tungt å lese om den harde dommen. Samtidig gjør det godt å lese at Gud er med dem på sin måte likevel. "De skal sanne et jeg er Herren" 

 24 Esekiel skal være et tegn for dere. Akkurat som han har gjort, skal dere gjøre. Når dette skjer, skal dere sanne at jeg er Herren Gud.
    25 Og du, menneske, den dagen jeg tar fra dem deres vern, deres herlige fryd, det de gleder seg over å se, og det de lengter etter, deres sønner og døtre, 26 den dagen skal de som slipper unna, komme til deg og fortelle om det. 27 Den dagen, når flyktningene kommer, skal din munn lukkes opp. Du skal ikke lenger være stum, men tale. Du skal være et tegn for dem, og de skal sanne at jeg er Herren.

I det lengste håpet de på at det skulle gå bra likevel. 
Men selv om alt ble knust, ligger det håp i dette at Gud på forhånd hadde fortalt om alt som skulle skje, og hvorfor. I tillegg hadde han sagt at om 70 år, ville Israel igjen bli reist. 70 år... Håpet gjaldt for den neste generasjonen. Men i det minste var det et håp og holde fast i.

HÅP - Herre, i dag vil jeg takke for at du er her. Det tror jeg på, og det vil jeg holde fast ved. Du er mitt håp, også når jeg ikke ser..