4.Mos 12 og 13

 Mirjam og Aron talte en gang imot Moses fordi han hadde tatt en kvinne fra Nubia til kone. Han hadde nemlig giftet seg med en nubisk kvinne.  2 De sa: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Dette hørte Herren.  

Det er et velkjent problem som dukker opp i dagens kapittel, dessverre... På en måte kan jeg forstå dem også. De var bror og søster til Moses, en tett relasjon. Også de hadde sin sterke tro som de sier. Men det kunne de jo fortsette å ha, selv med Moses som leder. De ble rett og slett misunnelige...

Kritikk, misunnelse og opprør mot lederen... Når sant skal sies, så hender det jo at kritikk er på sin plass. Men da er det sikkert lurt å sjekke hva kritikken bunner i. Hva er den egentlige årsaken til kritikken, og hva ligger i hjertet til den som kritiserer? 

Det er mange måter å ta imot kritikken på også. Kanskje nettopp dette viser om det er en god leder eller ikke. Om Moses stod det;

3 Men Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.
 
Hør hva jeg, Herren, sier:

        Er det noen profet hos dere,
        gir jeg meg til kjenne for ham i syner
        og taler til ham i drømmer.
     7 Men annerledes er det med min tjener Moses;
        han er trofast i hele mitt hus.
     8 Jeg taler med ham ansikt til ansikt,
        klart og tydelig, ikke i gåter;
        Herrens skikkelse ser han.

Hans ydmykhet og hans sterke forhold til Gud gjorde ham til en god leder.

Det neste kapitlet handler også om holdninger. Denne gangen er det 12 speidere som blir sendt ut for å finne ut hvordan det ligger an i det lovede landet. Det er så interessant å se at disse 12 som kommer inn i det samme landet og opplever de samme tingene på nøyaktig samme tid, likevel kommer tilbake med helt ulike syn på det de har sett og opplevd. 

Av de 12 var det bare to optimister; Josva og Kaleb. De andre 10 var både motløse og pessimistiske. Ikke så rart kanskje, at det sterke flertallet gjorde det vanskelig å sette mot i folket.

 30 Folket satte seg opp mot Moses, men Kaleb prøvde å berolige dem. Han sa: «Vi vil dra opp og vinne landet. Vi skal nok få det i vår makt.» 31 Men de mennene som hadde fulgt ham, sa: «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for det er sterkere enn vi.» 32 Den meldingen de gav israelittene om det landet de hadde speidet ut, var nedslående. De sa: «Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er slik at det gjør ende på dem som slår seg ned i det. Og alle mennene vi så der, var store og sterke. 33 Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de.»

Det var én viktig ting de hadde glemt midt oppi det hele.... Guds løfte om at dette landet skulle bli deres. Det var nok ingen lett oppgave for lederen Moses heller nå, med slike tilbakemeldinger. 

Enda en gang må jeg innrømme at jeg kjenner forståelse for disse 10... enda de tok så feil. Forståelsen ligger i hvor lett det er å miste motet når blikket er festet på det som ser håpløst og vanskelig ut. Det er så lett å la seg påvirke av det!

Hvor skal jeg hente mitt mot fra i dag? Jeg trenger stadig å minne meg på at det er lurt å løfte blikket :-) Som David sa i salme 121; Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.
Herre, i dag ber jeg for menigheten vår, spesielt for våre ledere. Men jeg ber for alle som gjør sine oppgaver og gir sin innsats til kirken vår. Må du både velsigne, lede og styrke dem i dag! Hjelp dem å løfte blikket, og minn dem om at Du er nær dem. Gi dem nytt mot i dag.