2.Kong 14

I det andre året Joasj, sønn av Joakas, var konge i Israel, ble Amasja, sønn av Joasj, konge i Juda.  2 Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og regjerte i Jerusalem i tjueni år. Hans mor hette Joaddan og var fra Jerusalem.  3 Amasja gjorde det som var rett i Herrens øyne, men ikke som sin ættefar David. 

Slik åpner dagens kapittel. En av de gode kongene, som hadde makten i hele 29 år. Ikke verst. Men selv om han gjorde det som var rett i Herrens øyne, kunne han ikke måle seg med David. Det tror jeg ingen klarte... 

Denne gode kongen ble dessverre litt overmodig etter hvert. Eller kanskje han kjedet seg, og trengte litt spenning? I alle fall inviterer han til strid, bare for å teste sin styrke. 

 8 På den tiden sendte Amasja bud til Israels-kongen Joasj, sønn av Joakas, Jehus sønn. «Kom, la oss prøve styrke med hverandre!» sa han.  9 Men Joasj, kongen i Israel, sendte dette bud tilbake til Juda-kongen Amasja: «Tornebusken på Libanon sendte en gang bud til sederen der og sa: La min sønn få din datter til kone! Men villdyrene på Libanon kom farende og trampet tornebusken ned. 10 Du har slått edomittene, og derfor er du blitt så overmodig. La deg nå nøye med den æren du har, og hold deg hjemme! Hvorfor vil du styrte deg i ulykke, så du faller, og judeerne sammen med deg?»
    11 Men Amasja ville ikke høre på ham. Da rykket Israels-kongen Joasj ut mot Amasja, kongen i Juda. 

Det gikk ikke så bra som Amasj hadde tenkt, og han ender i fangenskap. 

"Hovmod står for fall" sa kong Salomo (Ord 16;8) og det fikk denne kongen bittert smake. Han mistet alt, og hans 16 år gamle sønn ble konge etter ham.

21 Hele befolkningen i Juda tok Asarja, som da var seksten år gammel, til konge etter hans far Amasja. 22 Det var han som vant byen Eilat tilbake til Juda og befestet den, etter at kongen var gått til hvile hos sine fedre.

I motsetning til Judakongen Amasj som tross alt gjorde mye av det som var rett i Herrens øyne (selv om det endte så dårlig...) så gjorde Israelskongen det som var ondt i Herrens øyne (v.24)

25 Han vant tilbake landområder som hadde tilhørt Israel, fra Lebo-Hamat til Ødemarkssjøen. Det gikk som Herren, Israels Gud, hadde sagt gjennom sin tjener Jona, sønn av Amittai, profeten fra Gat-Hefer. 26 For Herren hadde sett israelittenes bitre nød. Det var ute både med store og små, og de hadde ingen til å hjelpe seg. 27 Herren hadde ikke sagt at han ville utslette Israels navn under himmelen. Derfor berget han dem gjennom Jeroboam, sønn av Joasj.

Disse siste versene er spennende for meg. Selv om Israel hadde en dårlig konge, så var det ikke avgjørende for hva Gud kunne utrette for sitt folk. Han så at de var i nød, og uten at kongen var klar over det (tror jeg) så ble han brukt av Gud til å redde dem. Kongen selv trodde sikkert det hele var hans egen styrke og ære. Men det var GUD som hjalp dem. 


Herre, takk for at du er en Gud som aldri gir opp. En Far som har omsorg for sine barn. Takk for at jeg alltid kan stole på Deg og hvile i at Du tar deg av meg.