Job 23

I dag må jeg rett og slett sitere hele kapitlet. Job var så menneskelig og god i sitt fortvilte rop i dag.

Da tok Job til orde og sa:
     2 Ja, i dag må jeg klage bittert.
        Hans hånd ligger tungt på meg når jeg sukker.
     3 Å, om jeg bare visste
        hvordan jeg kan finne ham
        og komme fram til hans trone.
     4 Da skulle jeg legge fram for ham min sak
        og fylle min munn med gode grunner.
     5 Da fikk jeg vite hva han ville svare,
        og skjønte hva han ville si meg.
     6 Ville han stri mot meg med sin store makt?
        Å nei, han ville nok høre på meg.
     7 Så drøftet jeg saken oppriktig med ham
        og berget min rett for alltid.

Jeg har i blant snakket om at det å være bitter bare ødelegger. Og det er sant. Men bitre tanker og følelser kommer i blant. Det fikk også Job smake (v.2) Og hvem kan ikke forstå ham? Likevel har han både håp og tro midt i bitterheten (v.6)
Et håp blandet med fortvilelse;

     8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der,
        og mot vest, så merker jeg ham ikke.
     9 Går jeg nordover, ser jeg ikke hva han gjør,
        snur jeg sørover, får jeg ikke øye på ham.

Minner meg om David, som i salme139 erfarte det stikk motsatte;

 8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
        rer jeg leie i dødsriket, er du der.
     9 Tar jeg morgenrødens vinger på
        og slår meg ned der havet ender,
    10 så fører du meg også der,
        din høyre hånd, den holder meg fast.

Den eneste forskjellen, er at David beskriver tro og fakta, Job beskriver en fortvilet følelse. Gud var hos Job selv om han ikke så eller følte det.

    10 Han kjenner den veien jeg holder meg til;
        som gull skulle jeg bestå hans prøve.
    11 Jeg fulgte stadig i hans fotspor
        og holdt meg trofast på hans vei.
    12 Jeg vek ikke av fra de bud han gav,
        men bevarte hans ord i min barm.

Job kjenner nok på urettferdigheten. Han fortjente jo ikke dette, han som hadde gjort alt rett...? Nå var det bra at han var en så fantastisk mann. Selv Gud frydet seg over ham i første kapittel. Men det er få som Job.... Da er det faktisk godt å vite at vi ikke får som fortjent - men at vi likevel får ta imot hans nåde, helt ufortjent. 

    13 Han er alltid den samme – hvem kan hindre ham?
        Det han gjerne vil, det gjør han.
    14 Han fullfører det han har bestemt for meg,
        og har mye av samme slag i sinne.
    15 Derfor gruer jeg for å møte ham;
        når jeg tenker på ham, blir jeg redd.
    16 Gud har knekket mitt mot,
        Den Allmektige har gjort meg forferdet.
    17 Men mørket har ikke brakt meg til taushet,
        enda det skumrer omkring meg.

Ikke rart Job var redd i alt det som hendte ham. Så godt å tenke på at Gud ville vise ham igjen hvem Han er. Og så bra at Job fortsetter å ha blikket sitt mot Gud, og rope til ham også nå hvor han kjemper i mørket (v.17)

Også her finner jeg trøst i salme 139 som innrømmer at mørke tider kommer i blant. Men også her i mørket, når det er vanskelig å se Gud, så er Han der.

11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
        og lyset omkring meg bli til natt»,
    12 så er ikke mørket mørkt for deg,
        og natten er lys som dagen,
        ja, mørket er som lyset.  (salme 139)

 29 Ja, du lar min lampe skinne, Herre,
        min Gud lyser opp i mitt mørke.  (Salme 18)

I dag vil jeg takke Deg Herre, for at du alltid er nær - uansett hva jeg møtte føle eller oppleve. Jeg tror på Deg og setter min lit til Deg.