De ble sittende der i fengslet en tid. (v.4)
Hvor lenge "en tid" er, vet jeg jo ikke - men beskrivelsen tyder i alle fall på at det ikke var helt kortvarig.
Dette fikk meg til å tenke på Josefs reise. Fra han var en ung gutt og til han ble "statsminister" og møtte siden brødre. Det gikk flere år.
Gud gjennomfører det han vil, men hastverk eller travelt har han det ikke :-)
6 Da Josef kom inn til dem om morgenen, så han på dem at de var nedtrykt. 7 Da spurte han faraos hoffmenn, som satt i forvaring sammen med ham i hans herres hus: «Hvorfor ser dere så mismodige ut i dag?»
Jeg blir såååå rørt over å se hvem Josef er her. Fangevokter er han, men han gjør mer enn å passe på at de holder seg i fengsel... han har omsorg for dem. Han er virkelig et bilde på hvem Jesus er.
Jeg har tenkt på at Josef var så tålmodig og god, uansett hvor han havnet. Og han var virkelig det. Men det er klart at han hadde sine dager da han var fortvilet og stilte sine spørsmål. Som denne gangen, når han tydet disse fangenes drømmer;
14 Bare du nå ville huske på meg, når det går deg godt! Vær så snill å tale om meg til farao, så jeg kan komme ut av dette huset! 15 For jeg er stjålet fra Hebreerlandet, og her har jeg ikke gjort noe som de kunne sette meg i fengsel for.»
Han hadde ikke glemt... han bar det i seg. Men mest av alt bar han på en tillit og en tro på at Gud var med ham HELE veien. Jeg antar at han så det, selv i fengselet. Men det er klart han undret i blant!
Siste vers i dagens kapittel lyder slik;
23 Men overmunnskjenken tenkte ikke mer på Josef; han glemte ham.
Vi møter på noen skuffelser i livet... Det gjorde så absolutt Josef også.
Skuffelser og gleder om hverandre.
Jeg tenker på gleden Josef kjente, da hans far gav ham den vakre kappen.
På sorgen og skuffelsen da han ble solgt som slave.
Tror han så gleden i at det gikk så bra hos Potifar,
Helt til skuffelsen sendte ham uskyldig i fengsel.
Gleden i å se at Gud var med ham også der, og håpet når han tydet en drøm som kunne sende en beskjed til selve Farao.
Også til sist skuffelsen over at han ikke hørte noe mer fra denne drømmeren....
"Jeg jager mot målet" uttrykte Paulus en gang, I blant er dette kappløpet som mellom haren og skilpadden ;-) Det går ikke så fort (leer)
Men tempoet er ikke det viktigste. Det viktigste er jo å gå Guds vei. Det er spennende. Vi vet aldri helt hvordan det blir. Det visste ikke Josef heller, der han satt i fengslet og ventet tålmodig. Men Gud visste det - hele tiden. Han visste hva Josef skulle bli, og at han også skulle få møte igjen sin familie. Da skulle brødrene får se hva det ble av Josefs drømmer som de hadde vært så irriterte på...
Herre, det går ikke så fort her i Åros heller....
Jeg aner ikke hvordan framtiden vil være, men du vet.
Jeg er litt spent på hvordan det vil se ut, både i kriken og i lokalsamfunnet her om 5-10 år? Kanskje det er store endringer, kanskje det er omtrent som nå...? Jeg vet ikke. Men jeg ber for nærområdene rundt her, og for kirkene i dem. Jeg velsigner dem og ber for dem. Måtte Du Herre, bli mer synlig her!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar