Job 21

Da tok Job til orde og sa:
     2 Hør oppmerksomt på det jeg sier,
        la det være den trøst dere gir meg.

Det er Job sin tur til å si noe i dagens kapittel. Han har hørt mye fra sine venner, men trøst har det ikke vært i ordene deres... (i siste vers sier han det rett ut)
Jeg aner at Job er ironisk når han ber om at deres lytting vil være (bedre) trøst. Og faktisk er det også slik i blant, at det å være til stede og lytte gir den beste trøsta. 

Job tar et oppgjør med de har sagt. Hans erfaring er jo at de ikke stemmer.
Videre i kapitlet kommer Job med en beskrivelse av hva han ser, og han ser noe helt annet enn disse vennene har beskrevet.
Det er nesten så jeg kjenner en liten smak av Jobs sorg og fortvilelse. Livet er urettferdig. Og det er langt fra så "svart hvitt" som disse tros-brødrene beskriver. Livet blant oss kristne er ikke rettferdig i våre øyne heller. 
I v.7-15 betrakter Job den som på tross av sin gudløshet likevel har det bra... og i v.23-26 beskriver han hvordan livet generelt, er ... urettferdig. 

  23 Én dør midt i sin beste kraft,
        fullstendig sorgløs og rolig.
    24 Hans kar er fulle av melk,
        og hans ben har saftig marg.
    25 En annen dør med bittert sinn
        og har aldri fått nyte noen goder.

Det er nok en sannhet at "du skal høste det du sår" - men likevel er livet full av overraskelser. Både av det gode og det onde...

Jeg sitter å tenker på dette, og reflekterer over både livet og troen. Det er ikke helt lett å forstå. Likevel er det for meg så utrolig godt å hvile i Gud. Med hele meg. Både i oppturer og nedturer i dette urettferdige livet. 

For vet du hva mer som er urettferdig, men likevel fantastisk bra? 
At Gud elsker meg betingelsesløst. HAN har blitt min rettferdighet, enda jeg ikke fortjente det. Jeg er hans barn av bare nåde. Og det takker jeg Gud for, i dag.