Jes 39

Dagens profetkapittel er bare på 8 vers, men har likevel litt å fortelle. 
Kong Hiskia får besøk fra Babylon 

På den tiden sendte babylonerkongen Merodak Baladan, sønn av Baladan, brev og gaver til Hiskia. For han hadde hørt at kongen hadde vært syk, men var blitt frisk igjen.  2 Hiskia gledet seg over at de kom. Han viste dem huset der han hadde skattene sine, sølvet og gullet, balsambuskene og den fine oljen, hele våpenhuset og alt som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting i hele hans slott og rike som Hiskia ikke viste dem.

Han var stolt og glad og ... ubekymret. 
Profeten kommer med et urovekkende budskap, men hva gjør Hiskia med det...?

 5 Da sa Jesaja til Hiskia: «Hør ordet fra Herren, Allhærs Gud:  6 Det kommer en tid da alt som er i ditt slott, og det som fedrene dine har samlet til denne dag, skal føres bort til Babylonia. Ingen ting skal bli tilbake, sier Herren.  7 De skal ta noen av sønnene dine, av dem som stammer fra deg, og gjøre dem til hoffmenn i babylonerkongens slott.»  8 Da sa Hiskia til Jesaja: «Godt er det ordet fra Herren som du har talt.» Han tenkte: «Det blir nok fred og trygghet så lenge jeg lever!»

Hiskia som i forrige kapittel fikk et så sterkt bønnesvar - har han i sine siste år blitt likegyldig...? Eller veldig trygg...? Jeg er ikke helt sikker, men er likevel litt overrasket over Hiskias reaksjon. 

Kan vår trygghet i Gud bli så stor at det i blant grenser til likegyldighet...?
Kanskje spesielt når vi i lang tid har hatt det så godt?
Hiskia fikk også den velkjente tanken "det skjer ikke med meg" - men det sa jo ikke profeten noe om egentlig.

Framtiden er ukjent, selv om vi ser noen skremmende tegn i blant.... 
Takk Herre, for at Du er med HELE veien. Også jeg kjenner trygghet i Deg, Takknemlighet for Din nåde og kjærlighet. Likegyldighet sniker seg inn i blant, det kjenner jeg. Da må Du vekke meg opp igjen.
Jeg kjenner meg glad over å få tro på Deg, den levende Gud.