1,Sam 4

Israel er i krig i dagens kapittel, og de lider nederlag.


 3 Da folket kom tilbake til leiren, sa de eldste i Israel: «Hvorfor lot Herren oss lide nederlag mot filisterne i dag? La oss hente Herrens paktkiste i Sjilo, så han kan komme hit og være blant oss og redde oss fra fiendene våre.» 

Paktkisten var hellig, og av stor betydning. Selv fienden hadde stor respekt for den.

5 Da Herrens paktkiste kom til leiren, satte hele Israel i et jubelrop som var så sterkt at jorden ristet.  6 Filisterne hørte ropet og sa: «Hva betyr dette høye jubelropet i hebreernes leir?» De fikk vite at Herrens paktkiste var kommet dit. 7 Da ble de redde, for de tenkte: «Gud er kommet til leiren.» Og de sa: «Ve oss! Slikt har aldri hendt før.  8 Ve oss! Hvem skal berge oss fra denne veldige guden? Dette er jo den guden som sendte alle slags plager over egypterne i ørkenen.

Men fienden mannet seg opp og gikk til angrep likevel.
Og Israel stolte kanskje mer på paktkisten og sin historie, enn de stolte på Gud. Jeg kan ikke se at de søkte Ham om råd eller styrke? 
Det gikk i alle fall riktig galt. 
Og profetien som Eli hadde fått, både av Gud selv og gjennom Samuel, gikk i oppfyllelse denne dagen...

Når jeg leste dagens kapittel, dukket det rett og slett opp en gammel salme i tankene mine. Jeg velger å sitere den som lovsang fra hjertet i dag.

Herre Gud, ditt dyre navn og ære 
over verden høyt i akt skal være, 
og alle sjele, de trette træle, 
alt som har mæle, de skal fortelle 
din ære. 

Gud er Gud, om alle land lå øde, 
Gud er Gud, om alle mann var døde. 
Om slekter svimler - blant stjernestimler 
i høye himler utallig vrimler 
Guds grøde. 

Høye hall og dype dal skal vike, 
jord og himmel falle skal tillike, h
vert fjell, hver tinde skal brått forsvinne, 
men opp skal rinne, som solen skinne, 
Guds rike!