Job 2

Job hadde mistet alt han eide, og alle barna sine. Likevel var han tro mot Gud. Ingen bitterhet, bare sorg. 
Da Job (i dagens kapittel) selv blir rammet på kroppen, blir det for mye for hans kone. Hun kjemper med både stor sorg og bitterhet;
 9 Da sa hans kone til ham: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!»10 Men han svarte: «Du taler som en ufornuftig kvinne. Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?» Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job med sin munn.

Selv om Jobs kone hadde sterke ord, så er hennes bitterhet forståelig. Og absolutt menneskelig. Bitterhet er smertefullt. Hun trenger selv hjelp og trøst, og greier ikke å gi det til mannen sin. 

Jeg antar at Job, som i første kapittel blir beskrevet som den mektigste mannen i landet, hadde mange venner. Men nå når han sitter, bokstavelig talt ribbet til skinnet, kommer det tre av dem. De viser i dagens kapittel en stor sorg og medfølelse med sin venn. 
 12 Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv opp i luften så det falt ned over hodet på dem. 13 Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig.

Tenk at Job klarte å være så sterk, midt oppi dette?! Jeg tror at hans styrke lå i det nære fellesskapet han hadde med Gud. Også nå hvilte han i det (selv om det virkelig ble satt på prøve)

Herre, i dag ber jeg for de som lider og bærer sorg. Og jeg ber for de som kjemper mot bitterhet midt oppi det hele. Måtte de få den trøst og hjelp de trenger! Jeg ber også om at de skal få smake og kjenne din omsorg for dem. Jeg tror du gråter med dem.