Dagens kapittel forteller historien om da de endelig skulle innta landet Gud hadde lovet dem.
Jeg ble faktisk litt overrasket i dag - måtte liksom endre noen tanker og holdninger. For mens jeg leste så tenkte jeg "Endelig skulle det skje. Stakkars dem som måtte vandre 40 år i ørkenen før det skulle oppfylles..." Det var da jeg oppdaget dette verset;
7 Herren din Gud har jo velsignet deg i alt du har foretatt deg. Han har sørget for deg på vandringen gjennom den store ørkenen. I førti år har Herren din Gud vært med deg, og du har ikke manglet noen ting.»
Så var det egentlig "stakkars"...? Jeg så på hva de manglet, i stede for på hva de hadde :-D Kjent fenomen...?
Jeg vet - Gud hadde noe MER for dem, og de måtte vente lenge. Men de hadde også noe STORT allerede. Guds trofasthet og omsorg midt i det vanskelige.
Det er klart vi trenger å se begge deler. Både det vi har og det vi venter og håper på. Det er ikke bra å bare se det der framme - og heller ikke bra å bare bli i det gamle. Vi trenger begge deler - og å være i bevegelse.
Jeg la også merke til at Esau-sønnene var blitt velsignet. Vi husker jo hvordan Isak røvet til seg både førstefødselsrett og velsignelse - og Jakob ble stort velsignet. Men Esau ble ikke glemt han heller (v.4, 12 og 22)
Refleksjoner fra 2020 her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar