2 Frels meg, Gud!
Vannet når helt til halsen på meg,
3 jeg har sunket ned i en bunnløs myr,
hvor det ikke er feste for foten.
Jeg er kommet ut på dypet,
og strømmen river meg bort.
4 Jeg har ropt meg trett,
det brenner i min strupe.
Øynene mine er svekket,
jeg har ventet så lenge på min Gud.
Så forteller han videre om all motstanden han møter, og det er ikke lite!
10 Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg,
jeg er rammet av hånsord
fra dem som håner deg.
11 Når jeg gråt og fastet,
ble jeg spottet for det.
12 Når jeg tok på meg sørgedrakt,
ble jeg et ordtak for dem.
21 Deres spott har knust mitt hjerte,
så det ikke kan leges.
Jeg håpet på medynk, men det var fåfengt,
på folk som kan trøste, men jeg fant ikke noen.
Og midt oppi det hele er han bekymret og redd for at det han møter, også skal gå utover andres om måtte søke Gud.
7 La ikke dem som håper på deg,
Herre, Allhærs Gud,
bli skuffet over meg.
La ikke dem som søker deg,
bli til skamme for min skyld, Israels Gud!
Salmisten gråter det hele ut av seg gjennom bønnesangen, og det hjelper ham. Han finner trøst i Gud.
30 Men om jeg er elendig og lider,
så la din frelse beskytte meg, Gud!
31 Jeg vil prise Guds navn med sang
og hylle ham med takkesang.
Jeg er så utrolig glad for salmisten David, som ærlig deler sine tanker og følelser. til trøst for mange!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar