Du kan lese hele kapitlet her
Et trist, men veldig forståelig kapittel, der Job klager ut sin nød med ærlig bitterhet...
Han kunne jo ikke da vite at det hele ville ta slutt, og at nye store velsignelser ville komme. Han var bare i stand til å se et smertefullt mørke..
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar