Dagens kapittel forteller om en hellig Gud. I dag hører jeg mye om en kjærlig Gud, en Gud som gir ALT for å være nær menneskene. Mens her møter vi først og fremst en hellig Gud - en som søker menneskene og som vil kalle dem SITT FOLK, men likevel ikke kan komme helt nær dem. Det ville i så fall koste dem livet....
Ikke lett å forstå. Likevel fascinerende. Jeg ser at Gud er så mye mer enn hva jeg kan fatte.
Men Guds nærvær som vi hører om i dag - hvor nær er den egentlig? Så nær som "i mitt hjerte" (stort nærmere kan han jo ikke komme) - likevel har jeg spørsmålet der. For følelsen av Guds nærvær svinger, i alle fall hos meg.
Det som er godt å tenke på da, er at det heldigvis ikke er mine følelser som avgjør hvem Gud er. Gud er Gud uansett. "Jeg Er den Jeg Er" sier Han om seg selv :-D
(refleksjoner fra 2019 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar