Du kan lese hele kapitlet her
Job lider vanvittig - han har mistet alt han hadde, både av matriell rikdom og hele sin familie. I tillegg er hele kroppen full av sår og smerte.
Ikke rart at han stiller spørmål og kjenner både bitterhet og sorg. Så mørkt ser han på det, at han fortvilet sier at han aldri mer vil se lykke. Livet er over - tror han. Det han ikke vet, er at han skal få gode dager som langt oversteg de han en gang hadde.
Historien om Job er både trøstefull (for den som lider) og vanskelig å forstå. Hvorfor tillot Gud dette..? Jeg har ikke noe fornuftig svar, men jeg tror i alle fall at Job fikk et ganske nytt syn på livet etter dette.
(refleksjoner fra 2019)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar