Jes.22

Du kan lese hele kapitlet her

Et av versene i dette kapitlet har faktisk fulgt meg en stund
Derfor sier jeg:
        «Vend blikket bort fra meg!
        Jeg må gråte sårt.
        Treng ikke på for å trøste meg
        fordi mitt folk er herjet!»
Jeg var så sikker på at det var Gud selv som sa disse ordene, rett og slett fordi Gud ofte talte gjennom profetene, og fordi det stod "mitt folk"... Jeg ble derfor overrasket når bibelkommentatoren skrev det var profeten som gråt :)

Nå tror jeg at begge deler er mulig da - både at profeten gråter over sitt folk, og at Gud gråter av sorg over sitt folk.

Jeg brukte denne teksten i en bloggpost for lenge siden, som en beskrivelse på en av Guds mange sider. Jeg tror at Gud har både glede, sorg, sinne og kjærlighet. En Gud full av følelser. Det tror jeg rett og slett fordi jeg er skapt i Guds bilde, og jeg har massevis av følelser. Det som gjør Gud unik, er at han er 100% rettferdig, og ser HELE bildet, hele verden. Jeg derimot, ser først og fremst meg selv... og noen rundt meg.


(refleksjoner fra 2019 her)