Jes 22

Det er domsord også i dagens profetkapittel. Og det åpner slik;

Hva er på ferde hos deg,
        siden alle har steget opp på takene,
     2 du by så full av støy og ståk,
        du jublende, glade by?
        Dine falne er ikke drept med sverd,
        de er ikke falt i krig.
     3 Dine høvdinger flyktet, alle som en,
        de ble fanget uten at buen ble brukt.
        Alle menn hos deg ble fanget,
        enda de rømte langt av sted.
     4 Derfor sier jeg:
        «Vend blikket bort fra meg!
        Jeg må gråte sårt.
        Treng ikke på for å trøste meg
        fordi mitt folk er herjet!»

Jeg vet ikke helt hva dette betyr, men det var et par ting jeg festet meg ved. 
"Hva er på ferde hos deg? .... dine høvdinger flyktet ... uten at buen ble brukt" Det kan se ut til at de var sorgløse og helt uforberedt på hva som kunne skje. Og når fienden kom var de absolutt ikke klare for kamp.
Det andre jeg legger merke til er profetens uttrykk for sorg. I mine ører er det som om Gud virkelig sørger. 

  11 Dere grov en dam mellom de to murene
        for vannet fra Gamledammen.
        Men dere vendte ikke blikket
        mot ham som gjorde alt dette,
        og så ikke opp til ham
        som planla det for lenge siden.

De gikk også i mot det Gud hadde befalt, som om de ikke brydde seg (v.12-14)  

Hva kan jeg lære av dagens kapittel?
Jeg tenker at det er en tid for alt. En tid for jubel og en tid for kamp, en tid for sorg og en tid for gjenopprettelse. Det viktigste er å være lydhør mot Gud, han som kan forberede oss og sette oss i stand til akkurat det vi trenger. Jeg kjenner på alvor i dag.... måtte jeg virkelig se og forstå når Du Herre, vil det annerledes. Jeg må ikke bli så opptatt med alt som allerede er at jeg ikke ser behovet for endring. Herre, jeg legger dagen i dag i dine hender.