Hvor går grensa mellom å være dømmende og det å ha en mening...?

 For en uke siden skrev jeg en bloggpost om Daniel og hans store frimodighet. Han våget å vise klart og tydelig hva han stod for og hvem han tilhørte. Og det var min bønn der og da, at min frimodighet skulle vokse seg sterkere. Dette delte jeg også frimodig på bønnemøte.

I går ble jeg utfordret på dette. Og i dag kom en ny utfordring. Jeg er fortsatt stille. Jeg vet ikke hva jeg skal si - eller om jeg våger å si noe. 

Jeg må innrømme at jeg kjenner sorg. 

Jesus - da Du møtte kvinnen ved brønnen, så fortalte Du henne alt hun hadde gjort... Og likevel var det med på å bygge henne opp, ikke rive henne ned.
Hvordan skal jeg kunne forklare hva jeg tror er rett - uten at jeg river ned og blir en dommer?

Det er nemlig noen meninger som ikke er lov å mene i dag. Det er kanskje kjernen til problemet. Ikke at jeg dømmer en annen - men at en annen dømmer meg for min mening...

Jesus - jeg vil først og fremst tro på Deg og stå for Ditt Ord! Jeg trenger hjelp, både til å velge rett og til å våge å stå for nettopp det!

Men når de overgir dere, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si.  (Matt 10;19)

Kanskje det ikke er meningen at jeg skal kaste fram ytringer bare for å ytre dem? Gud vil vise meg veien når jeg havner i situasjoner der noen trenger å høre Hans Ord og dele det. Å Herre, måtte jeg alltid være lydhør for Deg! Jesus lær meg å møte mennesker slik Du møtte dem!