Frimodighet

 Min største kilde til grublerier har alltid vært "hva alle andre måtte tenke og mene". Eller å "miste ansikt". At alle tenker bra om meg er liksom viktig. Men hvor viktig er det egentlig? Er det ikke valgene jeg tar for meg selv som er det viktigste? Ikke valgene jeg tror andre mener jeg bør ta?

Daniel hadde ikke bare en sterk tro. Han hadde også en sterk frimodighet. Han fulgte kun sin Gud - ikke hva alle andre måtte mene.
Det visste også de som lagde en felle for Daniel... Jeg blir virkelig imponert over Daniels reaksjon over fella.

11 Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort. 

Jeg håper og tror at jeg også ville fortsatt å tilbe min Gud - men ville jeg åpnet vinduene...? Jeg er redd jeg ville sett på mulige løsninger for å slippe løvehulen ja. Som å be inni meg liksom...?

Jeg vet - det er ikke bra nok. Hvordan kan jeg i sterkere grad "heise flagget" og virkelig vise hva og hvem jeg står for? Når alle i dag ytrer sine sterke meninger - våger jeg å ytre min?
Nå skal jeg selvsagt trå fram med visdom også. Det er jo ikke bare å hamre løs. Vi er først og fremst kalt til å elske hverandre. Men min frimodighet trenger også å vokse. Så absolutt. Det blir min bønn i dag!