Håp i mørket

 Jeg leser profeten Esekiel for tiden. Har kommet til kap 21.... Det er ganske tøffe Ord om Guds vrede. Nesten vondt å lese:

Jeg tenkte "Nesten rart at noen preker så sterkt fra denne boken? Blant annet om de døde ben i dalen (Har ikke kommet dit enda..) som blir levende. Det føltes et øyeblikk som om vi velger det gode og overser det vanskelige.

Mens jeg reflekterte litt over dette oppdaget jeg at Esekiel var blant de bortførte i Babylon. Han var en viktig brikke i det å oppfordre til å bevare troen på GUD - ikke Babylons avguder.

Det var midt i alt dette med både dom, flukt og forfølgelse at budskapet om døde ben i dalen kom. Plutselig ble det stort for meg likevel.

Selv dette vanskelige kap 21 hadde noe viktig å dele;

27 Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er. Heller ikke med dette skal det bli, inntil han* kommer som retten tilhører, og jeg gir ham den.

Spennende?

Egentlig startet jeg denne posten for å invitere til refleksjon over en bok jeg finner vanskelig....også bare dukket min egen refleksjon opp underveis. Jeg har en tendens til å tenke med fingrene

Gud er større enn jeg klarer å fatte. Denne siden ved Gud som vi leser om i Esekiel 21 er ikke lett å forstå. Det som er viktig, er å se MER enn dette. Det ER en del av Gud, men summen av alt Han er peker mot håp og kjærlighet. Han som blir nevnt i v.27 peker på JESUS. Han som bar vår skyld.

Åh Jesus! Først og fremst takker jeg for din frelse! Jeg takker for Den Hellige Ånd som er min veileder og hjelper. Hjelp meg å dele dette budskapet på en måte som får flere til å søke Deg!