Du er verdifull

 Lignelsen om den fortapte sønn (Luk 15) er en velkjent historie, og den forteller så absolutt om Gud som en kjærlig Far.

Men i dag var det sønnens tanker jeg festet meg ved;

19Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. 20Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. 21Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. 22Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. 23Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. 

"Jeg er ikke lenger verdig" 
"Kan ikke lenger kalles sønn"
"Jeg kan KANSKJE være en tjener?"
Det er åpenbart at han lengter hjem, selv om han nå ser for seg en avstand, og en rolle som tjener - ikke sønn.

Men pappa Gud ser helt annerledes på det. SØNNEN har kommet HJEM.

Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på følelsen av å ikke være bra nok. Følelsen av at mye gikk galt, og feil valg ble tatt. "Jeg er ikke lenger verdig"

For 12 år siden kjente jeg dette virkelig på kroppen. Begge deler! Først følelsen av skam og verdiløs... Jeg trodde ikke jeg lenger kunne kalles Guds barn. 
Men som den fortapte sønn fikk også jeg erfare Gud som en kjærlig Far -  en som hjalp meg ut av floka og fortalte meg på nytt hvor verdifull jeg fortsatt var. Det overrasket meg stort, og jeg har virkelig kjent på takknemlighet i alle årene siden.
Men fortsatt kan jeg kjempe med følelsen av å bomme og komme til kort...

Hva gjør deg og meg verdifulle? Slik jeg har erfart å se det, kan ikke verdien sees i lys av hva vi kan få til eller ikke. Det sees i lys av JESUS og hva Han har gjort.

Takk Herre, at Du elsker meg. Jeg kan ikke helt forstå det... men jeg kan få ta imot det i tro. Hjelp meg Herre, når jeg kjemper med mismot, skam eller føler meg lite verdifull - hjelp meg å se med dine øyne, og igjen tro at DU ELSKER MEG.

Jeg må kommentere broren i lignelsen også. Litt artig egentlig at Jesus tok med denne broren i historien? Eller - artig er kanskje ikke rette ordet, for jeg tror det er en viktig brikke også dette. 
Riktignok har det blitt gjort et poeng av at han ble sint på sin bror, og fornærmet på sin far. Men det viktigste er nok at denne broren, som hadde både tittelen og verdigheten i god behold. Men da han uttaler sin skuffelse over at det ikke ble gjort noen fest for ham, påpeker far dette;

31Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! 

Denne hjemmeværende broren hadde glemt hva han hadde tror jeg... 

Et vers jeg ofte ber, er dette "Lukk opp mine øyne så jeg ser de underfulle ting i din lov" og "Måtte han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig arven er for de hellige"