Gud er fortsatt mektig!

Jeg blir så rørt over å lese om Elia i dag! I forrige kapittel var han råsterk og opplevde Guds nærvær så sterkt som ingen før ham har gjort. Hans tillit til Gud i begge de to siste kapitlene (1.Kong 17 og 18) har vært både vakker og sterk. 
Tilliten til Gud er nok der enda, men nå er det noe som er sterkere enn før... frykt og fortvilelse. Ja, til og med depresjon. Hvilken trøst det er å lese at også en slik mann kan ha sånne dager?! Og hvilken trøst det er å se at også da er Gud trofast og mektig!

 3Da ble Elia redd. Han gjorde seg i stand og dro av sted for å berge livet. Og han kom til Be’er-Sjeba, som hører til Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli tilbake. 4Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine. Jon 4:3,8.

5Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. Da rørte en engel ved ham og sa til ham: Stå opp og et! 6Da han så opp, fikk han se at ved hodet hans lå det en kake, stekt på hete steiner, og at det sto en krukke med vann. Og han åt og drakk og la seg ned igjen. 7Men Herrens engel kom igjen andre gangen og rørte ved ham og sa: Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg. 8Da sto han opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb. 

Men vet du hva det sterkeste er for meg i denne historien? At Gud kommer med styrke og trøst til Elia. Ikke et bebreidende ord. Ikke en gang et krav om at nå må han se å reise seg opp å gjøre det han er kalt til.... Hør den milde og forståelsesfulle Gud!

9 Der gikk han inn i hulen og ble der om natten. Og se, Herrens ord kom til ham. Han sa til ham: Hva vil du her, Elia?
De har en samtale sammen, Gud og Elia. Og etter dette ser Elia igjen klart hvor veien går videre. 
Herre, jeg priser Deg for din trofasthet! Takk at jeg kan stole på Deg, uansett hvordan dagen måtte være.