Bibelen setter alle følelser i sving hos meg. Absolutt alle. Glede og sorg, fred eller sinne... hjertevarme og undring. Og mye mer. Noen ganger er teksten lett å forstå, andre ganger nesten umulig.
Historiene er mange, av både gode og dårlige. Ja, det er sant. Det finnes også i mine øyne, dårlige historier i bibelen. En av dem finner jeg i Dom 19.
Den starter med en mann som reiser for å vinne tilbake sin kone som av en eller annen grunn hadde reist hjem igjen til sin familie. Han vinner hennes hjerte på nytt, men på hjemveien blir de overfalt brutalt... Konen minster livet, og mannen velger en svært sær måte å reagere på.
Husker jeg ble så sjokkert første gang jeg leste historien. Det ble ikke mindre trist da det hele endte med borgerkrig. Hele Israel gikk til krig mot en av sine egne. De ville ikke - det ser vi i måten de søkte Gud på. Men Gud hadde tydeligvis også reagert på den brutale udåden og støttet kampen.
I Dom 20 ser vi at Benjamins stamme fikk valget "Gi oss røverne, ellers kommer vi å kjemper mot dere"
Da skjer det som forundrer like mye som udåden i kap 19. De velger å gå til kamp. For hva?! Valgte de virkelig å forsvare de brutale røverne? De så på dem som sine egne, verdt å kjempe for...
Hva kjemper jeg for? Hvilke kamper velger jeg? For i blant har vi faktisk et valg.
Herre, ikke alt jeg leser er lett å forstå. Likevel elsker jeg ditt Ord. Jeg vil be som salmisten ba i "Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i din lov!" og "Lær meg Herre din vei"
Led meg Herre, så jeg velger de rette kampene, og overgir meg når det er det rette!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar