Moses

 I 5.Mos 34 har Moses fullført sin tjeneste. Vi har gjennom de siste kapitlene bl.a fått høre at Moses ikke fikk lov til å komme inn i løftelandet. Og det er tydelig at Moses sørger over dette.

Det høres jo trist ut når Gud sier "Se her er landet jeg lovet dere, men du skal ikke få gå inn i det" Joda, det er trist. Men tenkt om dette øyeblikket faktisk var trøst? Du skal ikke få komme inn i det, men stig opp på fjellet og SE" Og Moses stiger opp på høyden og får den panoramautsikten. For et øyeblikk det må ha vært? 

Og Herren lot ham se ut over hele landet: Gilead like til og hele Naftalis og Efra’ims og Manasses land og hele Judas land helt til havet i vest og sydlandet og Jordan-sletten, dalen ved Jeriko, Palmebyen, helt til Soar. (5.Mos 34;1-3)

Vi opplever både med og motgang i livet, oppturer og nedturer. Det er en del av livet. Da gjelder det å nyte de gode øyeblikkene, og ta vare på dem. En sang jeg ofte nevner i bloggen min, er den som sier "Tell velsignelsene Gud deg gir. Tell dem sammen, både smått og stort, og det vil forundre deg hva Gud har gjort. 

Jeg tror den er ekstra velsignet, som finner glede i de små tingene også. En som kan se lyspunkter også når ting er vanskelig. En som kjenner seg takknemlig for både små og store ting. 

Herre, det er ikke alt som er så lett å forstå. Noe kan til og med være helt umulig å forstå... men takk for at Du er trofast gjennom alt. 

Jeg tenker igjen på Moses som stod der og kanskje fortsatt sørget over å ikke komme inn. Men han stod også der med en fantastisk utsikt til alt det Gud hadde lovet. Riktignok fikk han ikke selv komme inn - men der og da stod han sammen med Gud selv, og nøt utsikten. Han hadde Guds nærvær, det viktigste av alt.