Dom 1

Da Josva var død, spurte israelittene Herren: «Hvem av oss skal først dra opp og kjempe mot kanaaneerne?»  2 Herren sa: «Juda skal dra opp. Se, jeg gir landet i hans hender.»  3 Da sa Juda til sin bror Simon: «Kom med meg opp til min del av landet og la oss kjempe mot kanaaneerne! Så skal jeg gå med deg til din del av landet.» Og Simon gikk med ham.

Slik åpner dagens kapittel. Deres gode og sterke leder var død, men heldigvis er de ikke rådville. De fortsetter i samme spor som sin leder, og søker Herren om råd. Et godt samarbeid er det også. Vi trenger Gud, og vi trenger hverandre!

Josvas gode venn Kaleb lever enda, og han kom med en utfordring utfordring;

12 Kaleb sa: «Den som slår Kirjat-Sefer og inntar byen, skal få Aksa, min datter, til kone.» 13 Otniel, sønn av Kalebs yngste bror Kenas, inntok byen, og Kaleb ga ham datteren Aksa til kone.  

Ikke helt som vår kultur :-D Men heldigvis var dette ei jente som visste hva hun ville likevel. Hennes frimodighet tror jeg var en smule større enn hennes venninner den gangen. Og kanskje har hennes mot og frimodighet vært noe hun har lært av sin far og hans venn?

14 Da hun kom, overtalte hun ham til å be faren om et jordstykke. Hun steg av eselet, og Kaleb spurte henne: «Hva vil du?» 15 Hun svarte: «La meg få en gave! Siden du har gitt meg dette ørkenlandet, må du også gi meg kilder med vann!» Og Kaleb ga henne Øvrekilden og Nedrekilden.

Kom til å tenke på verset fra Jak 4;2 som sier "Dere har ikke fordi dere ikke ber" og Heb 10;35 som sier "Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!"

Kapitlet fortsetter å fortelle om kampen de hadde for å innta mer av landet;

 19 Herren var med Juda, og de inntok fjellområdene. Men de greide ikke å drive bort dem som bodde på sletten, for de hadde jernvogner.

     28 Da israelittene ble sterkere, satte de kanaaneerne til tvangsarbeid, men de fordrev dem ikke helt.

Herren var med dem (Amen) men hvorfor var jernvognene et hinder? Jeg stoppet litt opp ved det fordi jeg tenkte på Jes 45;2 som sier "Jeg vil gå frem foran dig, og bakker vil jeg jevne; dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg sønderhugge." Så Gud kan
Gud var med dem, men kanskje deres frimodighet ikke hadde vokst like mye som hos Moses og Josva? De vant mange seire, og Gud gjorde dem sterke - likevel vant de ikke full seier. 

Skriver jeg en klage?! Jeg ler nå da, selvfølgelig gjør jeg ikke det! Hva har jeg å vise til? Jeg finner faktisk trøst i det. Gud var med dem selv om de kom til kort. Han ga dem styrke og mot - og jeg tror han kunne gitt dem enda mer, om de hadde holdt seg nærmere Ham og vært åpne for hva Han har å gi.

Også for deg og meg er det "mer land å innta"
Åpne o Herre, øynene våre 

Vi vil se Jesus, røre ved Ham

Lær oss å lytte, høre Hans stemme

Åpne o Herre, øynene våre