Apgj

 Paulus er på reise som beskrives i dagens kapittel. Her er ett av stoppestedene;

8 Neste dag dro vi derfra og kom til Cæsarea, hvor vi tok inn hos evangelisten Filip, en av de sju. Hos ham ble vi boende.  9 Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.

Måtte ta med dette, for jeg liker å se hvor respekterte disse døtrene var, midt i et mannsdominert samfunn.

På sin reise møter Paulus bekymrede venner som advarer ham mot å reise til Jerusalem. 

10 Da vi hadde vært der i flere dager, kom en profet som het Agabos ned fra Judea. 11 Han oppsøkte oss og tok beltet til Paulus, og med det bandt han hendene og føttene sine. Så sa han: «Dette sier Den hellige ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene.» 12 Da vi hørte dette, formante både vi og folket der på stedet Paulus og sa at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. 13 Men han svarte: «Hvorfor gråter dere og gjør meg tung om hjertet? Selv er jeg villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.» 14 Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro og sa: «La Herrens vilje skje!»

Bekymringene skulle senere vise seg å være av god grunn. Kapitlet avslutter med å vise sterke opptøyer mot Paulus, og de holdt på å slå ham i hjel... Jeg er imponert over Paulus, som nettopp har blitt slått og mishandlet, likevel ber om å få tale til folket (slutten av kapitlet) Han er ikke den som gir opp. Det så vi jo også i hans overbevisning til vennene. Han var villig til alt for JESUS.

Hvor mye er jeg villig til å gi, og gjøre? I teksten om såmannen var det "steingrunnen" som gjorde inntrykk på meg for noen dager siden. Det var de som gjerne tok imot Ordet, men når det krevdes noe av dem...så ga de opp. 

Herre, jeg ber for dagen i dag. Jeg søker Deg som kan forme meg! Måtte du arbeide med mitt hjerte så det blir god jord som tar imot Deg og din rettledning. Et hjerte som er villig til å gjøre en innsats.