ApGj 14

I Ikonium gikk de på samme vis inn i jødenes synagoge, og de talte slik at en stor mengde kom til tro, både jøder og grekere.  2 Men de jødene som ikke ville tro, fikk hisset opp hedningene og gjort dem fiendtlig innstilt mot brødrene.  3 Likevel ble de der en tid og forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender.  4 Befolkningen i byen ble delt i to. Noen holdt med jødene, andre med apostlene.  5 Da de skjønte at hedningene og jødene med sine ledere hadde satt seg fore å mishandle og steine dem,  6 flyktet de til Lykaonia, til byene Lystra og Derbe og landet der omkring.  7 Der forkynte de evangeliet.

Det ble truet på livet, likevel fortsatte de frimodig å forkynne evangeliet, og Gud stadfestet også deres ord med tegn og under. 
Det gikk så langt at Paulus holdt på å miste livet da steinene haglet mot ham... Tenk at denne mannen reiste seg opp igjen, og fortsatte å forkynne Ordet. Så viktig var det for ham - viktigere en noe annet.
Dette vekker en ny lengsel i meg. Herre, tenn en ny brann i mitt hjerte, så også jeg kan være med å dele mer av ditt Ord!

 27 Da de var tilbake her, samlet de menigheten og fortalte om alt det Gud hadde gjort gjennom dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.

De så de store ting Gud hadde gjort, og alle åpne dører. Dette overskygget både motstand og forfølgelse. Sterkt å lese! Ville jeg klart å juble under samme omstendigheter? Ville jeg sett de åpne dørene, om jeg møtte like stor motstand som Paulus? 
Jeg trøster med med at Gud gir den styrke jeg trenger, når jeg trenger det. Så jeg håper svaret er JA!