Da alle amorittkongene på vestsiden av Jordan og alle kanaaneerkongene ute ved havet hørte at Herren hadde tørket ut vannet i Jordan for israelittene til de hadde kommet over, smeltet hjertet deres bort, og de mistet motet på grunn av israelittene.
De mistet motet pga Israelittene står det. Og det er nok sant. Men Israelittenes styrke var ikke deres egen - det var Guds kraft! Tenker på Ordene Jesus sa "Uten meg kan dere intet gjøre" Slik var det også for Israelittene. Uten Guds styrke, kraft og under hadde de ikke kommet langt..
10 Mens israelittene lå i leir ved Gilgal, holdt de påske der på Jeriko-slettene, om kvelden den fjortende dagen i måneden. 11 Og dagen etter påske, nettopp den dagen, spiste de av landets grøde: usyret brød og ristet korn. 12 Fra den dagen ble det slutt på mannaen. Siden israelittene nå kunne spise av landets grøde, fikk de ikke mer manna. Det året spiste de av avlingen fra Kanaans land.
Guds omsorg for dem! Så lenge de ikke klarte å forsørge seg selv, så var det Gud selv som forsørget dem. Nå hadde de det de trengte - også dette en gave fra Gud.
13 En gang Josva var ved Jeriko, så han opp og fikk øye på en mann som sto framfor ham med løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: «Er du med oss eller med fiendene våre?» 14 Mannen sa: «Nei, jeg er føreren for Herrens hær. Nå er jeg kommet.» Da falt Josva ned med ansiktet mot jorden og sa: «Hva har min herre å si til sin tjener?» 15 Føreren for Herrens hær svarte Josva: «Ta skoene av føttene, for stedet du står på, er hellig.» Det gjorde Josva.
Så spennende! Moses fikk høre det samme da han så den brennende tornebusken. Starten på Guds kall. Josva var i en helt annen situasjon, og dette var akkurat hva han trengte :-D Gud er god!
10 Josva hadde befalt folket: «La det ikke høres krigsrop, gi ikke lyd fra dere og la ikke et ord komme fra munnen deres før den dagen jeg sier at dere skal rope! Da skal dere rope.»
Denne historien har mange av oss hørt mye om. Noe som gjerne blir nevnt, er at sist Israel stod foran løfteslandet, mistet mange motet pga det 10 av speiderne snakket om. Denne gangen hadde Josva lært, og tillot ingen å si noe som helst. Ingen skulle få ta fra hverandre motet. Tvert imot skulle den bygges opp dag og dag.
Det minnet meg også litt om faste (kanskje bare i mine øyne :-) De fastet fra ord. I stillhet skulle deres styrke være. Stillhet og tillit til Gud.
15 Den sjuende dagen sto de opp ved daggry og gikk på samme måten rundt byen, sju ganger. Det var bare den dagen de gikk sju ganger rundt byen. 16 Den sjuende gangen prestene blåste i hornene, sa Josva til folket: «Rop! For Herren har gitt dere byen.
Mektig avslutning. Her hadde de gått en runde pr dag - men nå gikk de 7 runder i strekk, og jeg kan se for meg hvordan spenningen økte! Ikke minst i det øyeblikket alle satte i å rope.
Lurer på om de sjekket muren underveis, de første 6 dagene? Eller mellom hver runde den siste dagen? Tror faktisk ikke de så noen resultater før de ropte, for det var først da Herren ga dem byen.
Når vi ber, er det som runder rundt Jeriko. Gud har jo lovet å svare på bønn, men det er ikke alltid vi ser resultatene... Men så lenge vi har Guds løfte kan vi fortsette å be. Gå våre runder i bønn, for Herren har gitt oss løftene!
Så i dag vil jeg igjen løfte opp mine bønner til deg Herre, først og fremst for mine barn, barnebarn, bonusbarnebarn og svigerbarn. Jeg elsker dem, og det beste av alt; DU elsker dem!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar