Joh 5

 Dagens kapittel starter med det sterkt under;

 5 Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.  6 Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?»  7 Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.»  8 Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»  9 Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.

Jesus spør om han vil bli frisk, enda han helt sikkert vet at mannen vil det :-) Kanskje han prøvde å vekke håpet hos mannen først? Jeg syntes det er så fantastisk at på tross av mannens tvil og forklaring på hvorfor det ikke skjer - så gjør Jesus under. Det er en kontrast til de som underviser om at troen må være sterk for at under skal skje. 
Men kanskje jeg tar feil? Kanskje den sterke troen kom når mannen hørte Jesu ord "Stå opp"? Han var i alle fall lydig og underet skjedde.

16 Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham. 17 Men han sa til dem: «Min Far arbeider helt til nå. Også jeg arbeider.» 18 Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept. For ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg selv lik Gud.

Tenk at de var så opptatt av regler at de ikke kunne glede seg over dette sterke underet? En annen ting de reagerte på, var at han "gjorde seg selv lik Gud" Dette fikk meg til å tenke på det vi leste i Joh.1

Ordet var Gud (v.1)
 11 Han kom til sitt eget,
          og hans egne tok ikke imot ham...
14 Og Ordet ble menneske
          og tok bolig iblant oss
18 Ingen har noen gang sett Gud,
          men den enbårne, som er Gud...

Gud selv var midt i blant dem, men de så det ikke. Alt de så var regler og brudd på dem. Det er et svakt punkt hos oss mennesker, at vi ikke er i stand til å se hele bildet. Vi ser bare stykkevis og delt. Her trenger vi hjelp!

De trodde ham ikke, men Jesus fortsatte å gjøre det han var kalt til; 

 33 Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. 34 Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. 

Det var en liten detalj om Johannes som vekket minner hos meg;

35 Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.

Pga Johannes og den han var, kunne de både merke og kjenne velsignelsen. Kanskje de ikke var klar over det en gang? Jeg hadde en pappa som var veldig glad i Guds Ord. Han reiste rundt og underviste, og ofte kunne jeg høre ham be fra soverommet sitt - spesielt om morgenen. Han startet dagen med Gud. Jeg tenker ofte at jeg er velsignet pga pappas liv. Slik Davids slekt ble velsignet i lang tid. 

For få år siden møtte jeg en dame som var opptatt av å be for barn som hadde det vanskelig, og hun ba også for sine egne barn og barnebarn. Dessverre døde hun alt for ung, men jeg tror at hennes bønner fremdeles virker! Andre blir fortsatt velsignet gjennom hennes bønner og engasjement. 

I Johannes Åpenbaring 5;7 står det skrevet;

8 Da det tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner.  9 De sang en ny sang:
          Verdig er du til å ta imot boken
          og bryte seglene på den.
          For du ble slaktet,
          og med ditt blod har du frikjøpt for Gud
          mennesker av alle stammer og tungemål,
          av alle folk og nasjoner.

Ikke bare lytter Gud til våre bønner, han tar også vare på dem :-)
Så det hender, når jeg tenker på noen av de hun ba for, at jeg minner Gud på hennes bønner. Gud, du som hørte henne be, måtte bønnene fortsatt virke på de hun ba for. Velsigne dem og vern om dem!

I slutten av kapitlet peker Jesus på noe som ble tankevekkende for meg;

 39 Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! 40 Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv.

 45 Tro ikke at jeg vil anklage dere hos Far. Den som anklager dere, er Moses, han som dere setter deres håp til. 46 Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om.

De leste og gransket, og satte sitt håp til det. Det virket som dette var livet dems, og følge disse Ordene. Viktig var det også å se til at andre fulgte alle forskrifter fra Moseloven. Og likevel ... så ble det bare bokstaver for dem. 

Herre, måtte du alltid være ved min side når jeg leser ditt Ord, så det blir mer enn bokstaver. For ditt Ord er LIV for dem som finner dem.

Ord 4 sier

20 Min sønn (og datter), lytt når jeg taler,
          vend øret til mine ord!
    21 Slipp dem aldri av syne,
          bevar dem dypt i ditt hjerte!
    22 De er liv for den som finner dem,
          og gir hele kroppen helse.