Dan 6

 Daniel har utmerket seg helt spesielt gjennom flere kapitler. Også i dagens kapittel kan vi lese;

Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.  5 Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham.  

Man skulle jo tro at et slikt menneske skulle være til glede for alle - men vi mennesker er rare. Misunnelse var nok grunnen til at noen valgte å lage en felle for Daniel - til og med for å bli kvitt ham!?

Når sant skal sies.... så var de ganske smarte i sitt påfunn. Kongen, som var svært glad i Daniel, hadde en annen stor kjærlighet også; seg selv. Så når disse kjeltringene kom med smiger, og fant på at alle måtte lovprise kongen - så tenkte han bare på den store ære han ville kjenne. Han så ikke hele bildet, og han gjennomskuet heller ikke skurkene..

Når det endelig går opp for kongen at han er i ferd med å miste Daniel, blir han sjokkert og sørger dypt.

15 Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham.

Men han kunne ikke... for loven var pålagt og endelig.

 19 Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.
    20 Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. 21 Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?» 22 Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! 23 Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.» 24 Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud.  

Det ser sterkt å lese om Daniel, men også om kongens vennskap med ham. Kongen hadde lært seg en lekse - det var en konge som var høyrere enn ham selv;

26 Deretter skrev kong Dareios til folk og nasjoner og tungemål over hele jorden:
        
«Rikelig fred! 27 Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud.
          For han er den levende Gud,
          han blir til evig tid.
          Hans kongerike går ikke til grunne,
          hans velde er uten ende.
          
    28 Han berger og redder,
          han gjør tegn og under
          i himmelen og på jorden.
          Han berget Daniel fra løvenes klør.»

I dag velger jeg å avslutte med en lovsang til kongenes konge;