Jeg har valgt å slå de tre siste kapitlene i 4.Mos sammen.
I det første av disse tre kapitlene blir det nye landet fordelt mellom dem, med nøye beskrevet grenser. Det forunderlige er at grensene blir beskrevet før de har inntatt landet. Det forteller mye om Moses sterke tro og tillit til Gud. Det var ikke bare å sende alle inn og se hvor mye de fikk til liksom. Nei, her er det; landet som Gud har gitt dere. Og så stort er det. Her er veien dere skal gå :-)
Herren sa til Moses: 2 Dette skal du pålegge israelittene, dette skal du si til dem: Når dere kommer inn i Kanaan-landet, så er dette det landet dere får til eiendom, landet Kanaan fra grense til grense.
Det neste kapitlet tar opp dilemmaet for de som har begått drap, enten det var av uhell eller forsett. Den gangen gjaldt det øye for øye og tann for tann - men for at det ikke skulle gå helt vilt for seg, fikk disse drapsmennene et sted de kunne flykte til. Her kunne ingen røre dem før de hadde vært igjennom en dom. Men om de ikke rakk fram til denne byen, eller om de gikk utenfor grensene... da var de ikke lenger beskyttet.
9 Herren sa til Moses: 10 Tal til israelittene og si: Når dere går over Jordan og inn i landet Kanaan, 11 skal dere velge ut noen byer som skal være tilfluktsbyer for dere. Dit kan en drapsmann flykte om han har slått noen i hjel av vanvare. 12 Disse byene skal gi tilflukt til den som flykter fra en blodhevner, så drapsmannen ikke skal dø før han har stått til rette for menigheten og fått sin dom.
Det siste lille kapitlet handler arv, og hva som måtte til for at de arvede landområdene skulle forbli i slekten.
Så hva kan jeg lære av dagens tekster? Moses er absolutt et forbilde på det å holde fast på hva Gud har gitt og sagt. Han ventet ikke til han så synlige beviser, eller bare prøvde seg fram. Han var virkelig sterk.
Jeg tror også på Gud, og tviler ikke på hans trofasthet. Men eller i livet må jeg jo innrømme at jeg er en mer "vent og se" enn jeg er en overbevist "dette kommer til å skje"
De andre kapitlene forteller mest om kulturen som var på den tiden. Litt interessant er det likevel med disse tilfluktsbyene. Der kunne de kjenne seg trygge på tross av situasjonen de hadde havnet opp i.
Gud er vår tilflukt. Jeg er jo skyldig, riktignok ingen drapsmann men likevel en synder... Tenk at jeg pga JESUS kan søke tilflukt og få tilgivelse. Jeg trenger ikke en gang vente på en rettsak, for Han har tatt min skyld på seg. Jeg kan bare være i Hans nærhet og motta nåde og frelse.
Klag 3 sier
21 Men én ting legger jeg meg på sinne,
derfor har jeg håp:
22 Herrens miskunn er ikke forbi,
hans barmhjertighet tar ikke slutt.
23 Den er ny hver morgen,
stor er din trofasthet.
Hver dag er en gave, og hver dag er Hans nåde ny. Dagens bønn blir en takkesang som sier "Åh hvilken dag som Gud har skapt"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar