4.Mos 14

 I forrige mose-kapittel ble det sendt ut 12 speidere for å sjekke opp det lovede landet. 10 av dem kom med nedslående nyheter som tok motet fullstendig fra resten av befolkningen. Bare to sterke karer beholdt troen - og forskjellen på deres mot er virkelig stor. Det ser vi tydelig i dagens kapittel.

Da satte hele forsamlingen i å rope høyt, og folket gråt hele natten.  2 Alle israelittene murret av misnøye mot Moses og Aron. «Bare vi hadde fått dø i Egypt!» ropte hele forsamlingen til dem. «Eller bare vi kunne dø her i ørkenen!  3 Hvorfor fører Herren oss til dette landet når vi må falle for sverd, og våre kvinner og barn blir et bytte for fienden? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»  4 Og de sa til hverandre: «La oss velge en fører og dra tilbake til Egypt!»
     5 Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele forsamlingen av israelitter.  6 Og Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som begge hadde vært med og speidet ut landet, flerret klærne sine  7 og sa til alle israelittene som var samlet: «Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er et meget godt land.  8 Så sant Herren har godvilje for oss, vil han føre oss inn i dette landet og la oss få det, et land som flyter med melk og honning.  9 Sett dere bare ikke opp mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet; de er ikke mer enn en brødbit for oss. Deres vern har sviktet dem; men Herren er med oss. Vær derfor ikke redde for dem!»

Men folket fortsatte med sitt mismot og sinne. Da ble Gud harm på dem og ville utrydde dem og skape et nytt folk gjennom Moses. Da går Moses i forbønn for dem. Litt spennende å se at Moses gjør mer enn å lytte til Gud og følge det han sier. Han er frimodig og minner Gud på hva som hendte i Egypt, og at det vil ære hans navn å ta vare på folket. 

 15 Men hvis du nå lar dette folket dø, alle som én, da vil folkene som har hørt rykte om deg, si: 16 «Når Herren har slått dette folket ned i ørkenen, må det være fordi han ikke maktet å føre dem inn i det landet som han hadde lovt dem med ed.» 17 Herre, vis nå din store makt, du som har sagt: 18 «Herren er langmodig og rik på miskunn; han tilgir synd og skyld. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes misgjerninger ramme barna i tredje og fjerde ledd.» 19 Tilgi nå i din store miskunn den synden dette folket har gjort, likesom du har tilgitt dem hele veien hit fra Egypt.
    20 Da sa Herren: Jeg tilgir dem på ditt ord. 

V.20 var virkelig sterkt. Gud tilga dem pga Moses sin bønn. En stor oppmuntring til å fortsette å be for barn og barnebarn, ikke sant?

Nå måtte folket ta konsekvensene for sine handlinger, men Gud tilga dem. Israel er fortsett Guds folk. Og løfteslandet ble deres, selv om de måtte vente mye lenger enn først planlagt. Det ble den neste generasjonen som fikk oppleve det. Bare to menn fra daværende generasjon fikk komme inn i det lovede landet; Josva og Kaleb

Men Kaleb, min tjener, har en annen ånd i seg, og han har fulgt meg trofast. Derfor lar jeg ham komme inn i det landet han har vært i; og etterkommerne hans skal få det til eiendom.

(Gud sa:) Ingen av dere får komme inn i det landet som jeg lovte at dere skulle få bo i, ingen uten Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.
31 Og barna som dere mente ville bli et bytte for fienden, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne det landet som dere ringeaktet.

39 Da Moses fortalte dette til israelittene, ble hele folket grepet av dyp sorg.

"Kaleb har en annen ånd i seg" Når vi ser hvilken gjeng han hadde rundt seg, så er det jo en bragd. Han var ikke den som lot seg påvirke av andre. Han visste hvem han trodde på, og uansett hva han møtte, så trodde han på Gud.

Jeg kan ikke skryte av at jeg har samme styrke som Kaleb. Tvert imot... men jeg er så heldig å ha "en annen Ånd i meg" Den Hellige Ånd som vil påvirke meg og veilede og styrke meg når jeg trenger det. 

Jesus ga et løfte som ble innfridd på pinsedagen;

 8 Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.»

Da pinsedagen kom, var de alle samlet.  2 Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt.  3 Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  4 Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne.

I Ef.1 skriver Paulus;

 3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
        han som i Kristus har velsignet oss
        med all Åndens velsignelse i himmelen.

13 I ham er også dere kommet til tro
        da dere hørte sannhetens ord,
        evangeliet om deres frelse.
        I ham er dere blitt merket med et segl,
        Den Hellige Ånd som var lovt

Lovet være Gud - i blant glemmer jeg at det er dette det først og fremst handler om. Det er så lett å bli selvsentrert og tenkte på hva Gud har gjort for meg og hva ham vil gi meg og gjøre for meg osv. Herre, jeg trenger å lære mer om å prise deg, lovsynge deg. For du er virkelig STOR.

  12 Slik skulle vi være til pris og ære for hans herlighet,
        vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus.

Det vil jeg grunne på i dag! Men jeg vil også be for mine barn og barnebarn - slik Moses gikk i forbønn for folket. Jeg vil be for området vårt, for kirkene på vårt sted. Måtte de også se og få del i den store velsignelsen du har for dem!